Første Steg nr. 4-2014

satses politisk på (Flydal 2009). Jeg

er derfor enig med Solheim (2010) når

han forstår stortingsmeldingen

Kvalitet

i barnehagen

som en form for innspill

fra politisk hold til en fortsettelse av hva

politikere selv har valgt å omtale somen

barnehagerevolusjon. Jeg oppfatter at

også Solheim stiller spørsmålstegn ved

om det er en revolusjon eller en reform

som har pågått og fremdeles pågår i

barnehagefeltet.

Her kjenner jegmeg fristet til å svare

reform

, selv om jeg samtidigmener at de

kvantitative politiske tiltakene i barne-

hagesektoren de seneste årene har hatt

en enormbetydning for foreldre og barn

som ellers ikke ville fått plass i barne-

hage. Jeg innser likevel at revolusjons-

begrepet lett kan dukke opp når denne

innsatsen skal beskrives.

Som et siste eksempel på bruken av

revolusjonsbegrepet vil jeg henvise til

stortingsmeldingen

Framtidens barne-

hage

(KD2012–2013). Her brukes ordet

barnehagerevolusjon for

både

å betegne

endringer som har skjedd i sektoren

etter 2005, da ansvaret for barnehagen

ble flyttet til Kunnskapsdepartementet

(eksempelvis økt dekningsgrad),

arbeid framovermed ny formålsparagraf

og økt bevilgning til ‘kvalitetstiltak’ som

ny barnehagelærerutdanning og strategi

for kompetanseutvikling.

Når det brukes om regjeringens

videre satsning på kvalitet i barnehagen,

blir jeg imidlertid mer varsom. Særlig

når debatten om kvalitet er så full av

en higen etter svar på hva barnehagene

skal gjøre for å kunne tilby likeverdig

og høy kvalitet ( jf. KD 2012–2013). Jeg

foretrekker imidlertid heller å tenke nytt

om ideen revolusjon i barnehagefeltet,

og jeg vender meg igjen til Deleuze og

Guattari. Jeg vil

redefinere

begrepet for

å skape

andre

potensialer for dets videre

bruk, i en debatt som er i gang omhvem

som skal definere hvordan barnehage-

profesjonen skal utføre barnehagens

samfunnsmandat. Jeg vil artikulere

andre

revolusjonspraksiser.

MEDROMFORDET

UFORUTSIGBARE

Revolusjonsbegrepet er trolig ikke noe

barnehageansatte stadig går rundt og

tenker på, selv om de arbeider med

endringsprosesser for bedre pedago-

giske praksiser, slik de er pålagt. Selv

kjenner jeg en eim av kruttrøyk og blod

når jeg tenker på begrepet. En kroppslig

lengt etter frihet og ‘en annen verden’

har også tendens til å dukke opp. Den

franske revolusjon i 1789 og Oransje-

revolusjonen i Ukraina i 2004 bidro

begge til politiske og samfunnsmessige

endringer. Imidlertid er det en annen

forståelse av revolusjon jeg vil utforske

her, en somermer i trådmed slik jeg for-

står verden og også dagens barnehage-

landskap, somstår i fare for å overskyg-

ges av en ’det som virker-pedagogikk’.

Slik jeg forstår Deleuze og Guattari

(1994) har revolusjon i deres filosofiske

tenkning ingenting å gjøre med en

planlagt endringsprosess eller jakten

på teknikker for kvalitet. Revolusjoner

i deres tenkning forstås som

en kjede

mange vulkanske utbrudd (Nail 2012).

På overflaten viser utbruddene seg

som usammenhengende og spontane,

men under overflaten er de del av det

samme vulkanske glødende stedet, det

samme «hot spot». Det glødende stedet

er en effekt av det som skjer i virkelig-

heten, eksempelvis en økt interesse

for evidensbasert forskning, ’det som

virker-pedagogikk’, og en økt styring av

barnehagens virksomhet ovenfra. Det er

på enmåte en bieffekt av programmene,

eller overraskelsene som kommer med

dem.

I denne forståelsen av revolusjon er

hvert utbrudd en slags tilbakevending

av det glødende stedet, og hvert utbrudd

skaper også noe nytt. Dette er i trådmed

Deleuzes og Guattaris virkelighetsfor-

ståelse; et selvregulerende system som

forandrer seg hele tiden og på denmåten

alltid er i prosess (kalles derfor også

pro-

sessontologi

). Fordi virkeligheten alltid

er i prosess, vil det som gløder være i

forandring, og derfor vil også tilbakeven-

dingen alltid være forskjellig (Nail 2012),

noe som er i tråd med termen revolu-

sjons opprinnelse

. Deleuze ogGuattari

tilbyr altså et revolusjonsbegrep somkan

gi kraft til å engasjere oss i revolusjons-

praksiser

der vi er

, som ikke trenger å

foregå under den samme parolen, men

som likevel kan skape endring.

Guattari (i Nail 2012) mener at ter-

men revolusjon er blitt ødelagt og utslitt

etter å ha blitt trukket inn i ekstremt

mange sammenhenger de siste århun-

drer. Et eksempel er politiske sammen-

henger der programmer ombarnehager

deklameres. Nettopp derfor, hevder

Guattari, er det nødvendig å gå tilbake

til enmer grunnleggende definisjon. Noe

han uttrykker slik:

«Enrevolusjoner avnatur somenpro-

sess, en forandring somgjør det umulig å

gå tilbake til det samme utgangspunktet.

En prosess somproduserer historie, som

tar oss bort fra de samme holdningene

ogmeningskonstruksjonene. Derfor kan

en revolusjon aldri programmeres, fordi

det somprogrammeres alltid er déjà-là.

Akkurat somhistorie, bringer revolusjo-

ner alltidmed seg overraskelser, og de er

av natur uforutsigbare. Dette forhindrer

ikke å skulle arbeide for revolusjon, så

lenge en forstår det å arbeide for revo-

lusjon som å arbeide for det uforutsig-

bare

.» (Guattari i Nail 2012)

Termen

déjà-là

betyr

det somallerede

er der

, og Guattaris argument i sitatet

er at det som er programmert, det som

allerede er der eller somallerede finnes,

aldri kan være en revolusjon. Revolusjo-

ner bringer alltidmed seg overraskelser

og er av natur uforutsigbare. Dette er

et utsagn jeg antar de fleste barnehage-

ansatte som har arbeidet med endring

mot en mer likeverdig og god hverdag

for barn og familier i barnehager, vil

gjenkjenne.

www.etymonline.com

3 Min oversettelse.

CAMILLA ELINE ANDERSEN

HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET

første steg nr

2014