Bedre skole nr. 3 -2016

og elever og hjelpe dem fram til kunnskap og

klokskap. Da er det en ufravikelig forutset-

ning at lærere ser, og etter beste evne forstår,

den enkelte, og at de legger denne innsikten

til grunn for sin profesjonsutøvelse, sammen

med sin øvrige profesjonskunnskap og rolle-

forståelse.

Disse enkle kjensgjerningene er helt sentrale

dersom vi ønsker å forstå læreryrket og videre-

utvikle lærerrollen. På den ene siden er lærerne

satt til å forvalte et mandat som er definert av

samfunnet. På den andre siden trengs en betyde-

lig autonomi i forvaltningen av dette mandatet,

fordi det skal tilpasses enkeltindivider. Slik ska-

pes et spenningsfelt mellom styring og autonomi

som kan sies å være til stede i alle pedagogiske

og didaktiske situasjoner, og som bør være langt

framme i bevisstheten hos alle som befatter seg

med utdanningspolitikk. For å lykkes i utdan-

ningspolitikken må vi forstå lærerrollen og styrke

den, og for å forstå og styrke lærerrollen må vi

ikke bare forstå den iboende spenningen mellom

styring og autonomi, men også klare å balansere

disse behovene opp mot hverandre på en hensikts-

messig måte. Skolen må gis overordnet retning og

styring der det er nødvendig, samtidig som lærer-

profesjonen får støtte og nødvendig handlingsrom

til å ivareta sitt mandat på en best mulig måte.

Dermed blir spørsmålet: Har norsk utdannings-

politikk funnet en god balanse mellom styring/

kontroll på den ene siden og autonomi og profe-

sjonelt skjønn på den andre? Hvordan bør disse

elementene balanseres i framtidig utdanningspo-

litikk for å skape en sterk lærerrolle og en bedre

utdanning for norske barnehagebarn og elever?

Lærerrollen og styringsregimet

Lærerrollerapporten drøfter styringsregimet som

ble innført med Kunnskapsløftet og konkluderer

med at det regimet har hatt særlig tre konsekven-

ser for utviklingen av lærerprofesjonen. Den ene er

økt vekt på læringsmål og læringsutbytte, som en

konsekvens av nye vurderingsformer, kontroll og

oppfølging av elevenes resultater blant annet gjen-

nom det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.

Den andre er et større krav til lærernes kunnskaps-

base, og spesielt bruk av forskning, faglig fordyp-

ning og kontinuerlig profesjonell utvikling som

lærere, både individuelt og i fellesskap. Den tredje

er en dreining fra i utgangspunktet å definere et

relativt stort handlingsrom til skoler og kommuner

til i økende grad å initiere nasjonale støttetiltak,

med klare elementer av styring.

Etter mitt syn beskriver lærerrollerapporten

konsekvensene av det rådende utdanningspolitiske

paradigmet på en måte som harmonerer med be-

skrivelser fra en rekke andre ledende utdanningsfor-

skere. I forordet til boka «Den fjerde vei» (Hargre-

aves og Shirley 2012) skriver professor JorunMøller

dette om dagens utdanningspolitiske trender:

Bedre Skole nr. 3

■

2016