Bedre skole nr. 3 -2016

Begreper som evidensbasering og kunnskaps-

basert praksis er i økende grad blitt tatt i bruk i

debatten om kvalitet. Det kan ha sammenheng

med en forventning om at funn fra skoleforsk-

ning og pedagogisk teori skal kunne gi svar på

hva som virker i praksis, og dermed gi konkrete

anvisninger for handling. (…) Men en slik

evidensbasert forskning har en tendens til å fa-

vorisere teknologiske modeller som forutsetter

at det eneste relevante forskningsspørsmålet er

hvor effektive ulike pedagogiske virkemidler og

teknikker er. Hvis sosial ingeniørkunst danner

forgrunnen, risikerer vi å løsrive pedagogisk

profesjonalitet fra den moralske karakteren

læreryrket har.

Med denne betraktningen fanger Møller presist

opp det kanskje viktigste spenningsfeltet innenfor

dagens skole- og barnehageutvikling. Vi vil gjerne

lykkes med utdanning. Alle land vil det. Betydnin-

gen av utdanning, og av forskning, er i og for seg

ikke omstridt. Alle har tro på mer av det og på at

det er nødvendig, for alle involverte – politikere,

forskere, byråkrater og profesjonsutøvere, hele

tiden å anstrenge seg for å løse denne samfunns-

oppgaven på en best mulig måte. Møller hevder,

slik jeg leser henne, at denne anstrengelsen for

utvikling og kvalitet over de siste tjue år har vært

preget av internasjonale trender der et helt sentralt

element er jakten på det som virker i praksis og

som derfor, for eksempel gjennom styring, kan

omformes til «konkrete anvisninger for hand-

ling». Det er ingen oppsiktsvekkende påstand

for oss som følger med i utdanningsfeltet. Møllers

viktigste anliggende er da heller ikke denne ka-

rakteristikken. Det er konflikten denne tilstanden

leder fram til som er hennes poeng. Er graden av

effektivitet det eneste relevante forskningsspørs-

målet? Kan det være sånn at effektivitetsjaget blir

en trussel mot det normative aspektet ved utdan-

ning? Dette er helt avgjørende spørsmål, som både

politikere, forskere og praksisfeltet bør stille seg

og reflektere over. Ikke minst i disse tider. Det

pågår nå en storstilt kompetansehevingsprosess

som over noen år involverer titusenvis av lærere

over hele landet. Vi står foran omfattende proses-

ser for å revidere rammeplan for barnehage og læ-

replanen for grunnskolen. Også disse prosessene

er, og vil bli, preget av det spenningsfeltet Jorunn

Møller løfter fram. Det er derfor god grunn for

lærere og tillitsvalgte i hele utdanningssystemet

til å engasjere seg i alle disse prosessene.

Det er vi lærere som skal realisere utdannings-

oppdraget i det direkte møtet med barn og elever.

Våre yrkesmessige beslutninger og handlinger

setter spor i andre menneskers liv. De skal gjøre

det. Læreryrkets moralske karakter springer ut

av nettopp dette; dypest sett er utdanning en om-

sorgsgjerning, andre unike individer skal hjelpes

til kunnskap og klokskap ut fra sine forutsetninger

og ønsker. Dette gjelder selvsagt også når de selv

er lite i stand til å målbære disse. Professor, Sølvi

Lillejord, sa ved en anledning at «forskning som

ikke brynes mot praksisrefleksjon fort ender opp

i teknikk». Det er helt sant. Teknikk er her å for-

stå som faglige og metodiske valg uten nødvendig

avstemming mot hensynet til akkurat den eller de

dette valget faktisk berører der og da, altså uten

at de moralske aspekter ved yrkesutøvelsen er

tilstrekkelig koplet på. Det er etter mitt syn god

grunn til å advare mot en slik utvikling.

Profesjonalisering ovenfra

I rapporten om lærerrollen benevnes de end-

ringene i styringsregimet vi har sett de siste 20

år som «profesjonalisering ovenfra». Det er en

interessant begrepsbruk, som også ble brukt da

HiO i 2011 leverte rapporten «Lærerprofesjonali-

tet i spenningsfeltet mellom policy og profesjon»

(Hio-rapport 2011 nr 2). Der ble begrepet forklart

på denne måten:

Profesjonaliseringsbestrebelsene ovenfra inne-

holder et ønske om at (fremtidige) lærere både

får mer faglig og forskningsbasert kompetanse,

samtidig som de blir bedre på praktiske og

yrkesmessige ferdigheter, for eksempel i klas-

seledelse. Det har vært en forskyvning over tid

i oppfatningen av hva viktig lærerkompetanse

og lærerprofesjonalitet er og hvor det i dag er en

langt sterkere vektlegging av elevenes læringsut-

bytte. For å få til målet om bedre læringsmiljøer

og bedre resultater kreves det imidlertid mer

politisk styring, og bruk av eksterne kontroll-

mekanismer og juridiske reguleringer ses som

nødvendig for å «sikre» lærerprofesjonalitet.

Bedre Skole nr. 3

■

2016