25 / 100
profesjonsutøvelsen. Der står det svært viktige
ting om hva som konstituerer profesjonaliserings-
prosesser innenfra. En av hovedkonklusjonene til
ekspertutvalget lyder slik:
Læreren utformer sin undervisningspraksis
først og fremst i møtet med elevene og faget.
Andre forhold, det være seg lærernes egen
bakgrunn og kompetanse, lover, regelverk og
planer og forhold ved skolen kan spille en rolle,
men i forholdsvis liten grad. Lærerrollen og det
som læreren gjør blir til i møtet med elevene.
Dette kan framstå som defensivt eller fatalistisk,
men etter mitt syn er det ikke det. Lærerrolleut-
valget setter her ord på en grunnleggende sannhet,
nemlig den at lærerne – uansett hva de kommer
inn i avdelinger og klasserom med av intensjoner
og planer – likevel må avveie dette mot hensynet
til situasjonen der og da. Når de gjør det, kopler
de også på de moralske aspektene ved yrkesutø-
velsen. Da er de ikke bare opptatte av effektivitet,
men også av hva som – gitt den faktiske situasjo-
nen – vil være i de enkelte barnehagebarnas og
elevenes interesse og dermed best mulig i samsvar
med hele det breie utdanningsoppdraget. Dette
er svært komplekse avveininger, som alle lærere
daglig må håndtere en rekke ganger.
Med dette som et bakteppe drøfter utvalget hva
som kjennetegner skoler der det kan konstateres
at profesjonskollektivets aktiviteter setter spor i
skoleutviklingen og den enkelte lærers undervis-
ningspraksis. Disse skolene har lyktes med å få
etablert et «tolkningsfellesskap for det som kom-
mer av signaler fra omverdenen, det være seg med
nye læreplaner, ny forskning eller resultater fra
kvalitetsindikatorer og som kan relatere dette til
undervisningspraksis». Utvalget konstaterer at
«det å få til en slik samhandling er noe som krever
tid, men den kan ikke styres». Dette er en helt
sentral innsikt. Profesjonalisering innenfra kan
ikke styres på plass. De prosessene som konstitu-
erer et godtfungerende tolkningsfellesskap kan
bare vokse fram gjennom at de legges til rette for
og stimuleres i et tett samspill med profesjonen
selv. Utvalget beskriver skoler som har lyktes med
dette:
På noen skoler er imidlertid undervisnings-
praksis i større grad påvirket av forhold utenfor
den enkelte lærers umiddelbare undervisnings-
erfaringer. Av avgjørende betydning synes her å
være i hvor stor grad lærere fungerer godt som
et fellesskap på skolen og om de ivaretar en
profesjonalitet i samvirke med andre lærere og
med andre av skolens interessenter. Vi kan kalle
dette fellesskapet for et profesjonelt fellesskap.
En del av denne profesjonaliteten handler om å
kunne sikre organisasjonslæring. Når den er på
plass, så styrkes interaksjonen med øvrige ak-
tører. Denne profesjonaliteten kan vokse fram
på den enkelte skole. Her kan ledelse spille en
rolle, men ledelse som ikke virker slik at fel-
lesskapet engasjerer lærerne, kommer til kort.
Styrt fellesskap, eller «contrived collegiality»,
som Hargreaves og Fullan (2012) kaller det, kan
virke mot sin hensikt.
Nettopp. Det siste bør få mest oppmerksomhet i
den videre debatten om ekspertutvalgets rapport.
Det er dette aktive tolkningsfellesskapet som er
den beste garantist for kvalitet i utdanning, både
i barnehager og skoler. Vi lærere skal leve opp til
vår forpliktelse om å ta aktivt medansvar for å få
slike profesjonsfellesskap etablert på den enkelte
arbeidsplass. Da trenger vi en utdanningsstyring,
både nasjonalt, kommunalt og på den enkelte bar-
nehage og skole, som legger mer vekt på å legge
til rette og stimulere og mindre vekt på å styre
det som faktisk bare kan «vokse fram» gjennom
lærerkollegienes egen aktivitet.
Steffen Handal
er leder i Utdanningsforbundet. Han
er utdannet adjunkt med tilleggsutdanning i statsvi-
tenskap, og har tidligere vært lærer i Svolvær og på
Skøyen skole i Oslo.
Bedre Skole nr. 3
■
2016
25