Bedre skole nr. 3 -2016

at di større del av skuleklassen som er jenter, di

betre skårar både gutar og jenter på dei nasjonale

prøvene, eller, di færre av lærarane ved ein skule

som er menn, di betre gjer elevane det på prøvene.

Konklusjonen kunne kanskje spissformulerast

slik: vi bør unngå gutar som elevar og menn som

lærarar! No trekkjer ikkje forfattarane slike kon-

klusjonar, men utviser stor fantasi i å finne tenkje-

lege og utenkjelege forklaringar på desse og andre

«rare» funn. Når det gjeld samanhengen mellom

kor stor skulen er og elevprestasjonar, fann dei i

ein første analyse ein liten, men «statistisk signifi-

kant», positiv samanheng. Når foreldrebakgrunn,

definert som fars utdanningsnivå, blei trekt inn i

analysane, blei den positive samanhengen borte

slik at konklusjonen på dette punkt måtte bli at

elevar presterer godt eller dårleg uavhengig av kor

stor eller liten skulen er, heilt i tråd med annan

forsking. Forskarane fann òg at Sogn og Fjordane,

fylket med flest elevar i små skular, kom på topp

av landets fylke saman med Oslo. Igjen var det

krevjande for forskarane å finne gode forklaringar

eller bortforklaringar.

Det er nærmast tragisk når det kan sjå ut til å

vere denne typen forskingsresultat som er i ferd

med å få gjennomslag og som i kommunale saks-

framlegg blir brukt som argument for å leggje

ned små og til dels større skular slik vi har sett i

kommunar som Fauske, Levanger, Meløy og Lil-

lehammer. I kartlegginga vår (Solstad og Solstad

2015) kom det fram at omsynet til kvaliteten på

det pedagogiske tilbodet i 2015 klart oftare enn i

2005 blei trekt fram som grunngjeving for å leggje

ned skular. Dessverre gjev ikkje ein artikkel som

dette rom for ein gjennomgang av kva forsking på

kvalitet ved store og små skular faktisk viser, men

eg kan sitere konklusjonen frå ein slik gjennom-

gang i boka

Bygdeskulen i velstands-Noreg

(Solstad

2009): «Det er viktig å slå fast at så langt norsk og

internasjonal forsking i dag kan dokumentere, så

er dei små skulane fullt på høgd med store skular

når det gjeld å fremje læring og intellektuell utvik-

ling». Slik dei norske forskarane Rune Kvalsund

(2004) og Anita Berg-Olsen (2008) har vist, er dei

små skulane heller ikkje med omsyn til sosial læ-

ring og utvikling underlegne større, snarare tvert

om. Dette meiner forskarane har samanheng med

at i små skular vil elevane langt oftare samhandle

på tvers av alder og kjønn og med det, paradok-

salt nok, ha ei breiare og rikare sosial kontaktflate

enn elevar i store skular som i barneskulealderen

held seg til si aldersgruppe og sitt kjønn. Elevane i

slike små skular og i mindre miljø vil òg ha tettare

vaksenkontakt og tidlegare få ansvar for seg sjølv

og andre.

Skulesentralisering i eit helseperspektiv

Eg vil til slutt i dette forsøket på å mobilisere mot

den sentraliseringsbølgja på grunnskulesektoren

som vi er midt oppe i, trekkje fram eit område

som vi etter mi meining har tatt alt for lite omsyn

til, nemleg den fysiske utviklinga og helsa til dei

unge. Dette trass i at kommunen etter

Lov om

folkehelsearbeid

av 2011 skal «… bidra til ei sam-

funnsutvikling som fremmer folkehelse». Fram

til den nye formålsparagrafen i opplæringslova

gjort gjeldande frå 2009, var då òg det åndelege

og det kroppslege sidestilte utviklingsområde for

skulen i arbeidet for å gjere elevane til «gagnlege

menneske».

Det er dokumentert ei rad uheldige sider ved

skuleskyss for fysisk velvære, utvikling og helse.

Elevar med skyss er som gruppe i dårlegare form

enn dei som går eller syklar til skulen. Dagleg

transport til skulen fører til auka risiko for rygg-

plager, redusert balanseevne og stivare hofteparti

(Sjølie 2002). Å ta frå ungane den daglege mo-

sjonen som det å gå/sykle til skulen gjev, aukar

risikoen for overvekt (Heyerdahl

et al.

2012).

Mange, om lag kvar fjerde elev, har fysiske plager

av skyssen, særleg om han er lang (Solstad 1978,

Nilsson og Raundalen 1985).

Så vel overvekt som ryggplager hos unge fører

til auka risiko for liknande plager som vaksne med

dei kostnader for den enkelte og for samfunnet som

følgjer med. Det er allment kjent at overvektige

er meir utsette for diabetes, hjarte-kar-sjukdomar

og kne-/hoftelidingar enn folk med ein normal

KMI, alle problem som til liks med ryggplager

ofte fører til nedsett funksjonsevne, større sjuke-

fråvær og oftare uføretrygding. Kort sagt er dette

konsekvensar som er med på å redusere livskva-

liteten for den enkelte, og som gjev store utslag

på helse- og sosialbudsjettet for kommunane.

Konkrete overslag ligg ikkje føre, men det er svært

sannsynleg at dei innsparingane som ein kan oppnå

Bedre Skole nr. 3

■

2016