35 |
UTDANNING
nr. 17/17. oktober 2014
Hjerte
klaff
Hjertet sombanker bak arret i brystet til Øivind
Kolloen (44), har han hatt i fire år.
Han tenker ofte
på de pårørende som tok valget som gjorde det mulig for
ham å leve videre med en annens hjerte.
– Jeg er evig takknemlig. Det er godt for meg å vite at vi i Norge har strenge
regler og at de som valgte å donere, gjorde det helt frivillig, sier Øivind.
Tobarnsfaren bor på Lena ved Gjøvik og er lærer ved høyskolen der. En
forkjølelse i 2003 var starten på det som kunne ha fått dødelig utgang.
17 prosent kapasitet
Viruset som forårsaket forkjølelsen, gikk på hjertet. Noe var alvorlig galt.
– En runde i huset gjorde meg så sliten at jeg kastet opp blod. Ved en tilfel-
dighet ble det oppdaget at det var hjertet som var angrepet.
Hjertekapasiteten var halvert, så Øivind fikk operert inn en hjertestarter.
På det laveste var hjertekapasiteten nede i 17 prosent.
– Under en forelesning kjente jeg at hjertet gikk i flimmer og ventet bare
på at starteren skulle slå inn. Det var litt nervepirrende. Hjertet slo seg på av
seg selv. Heldigvis, ellers kunne det blitt en minneverdig forelesning for flere.
Titanhjerte
Etter hvert ble det klart at Øivinds hjerte ikke klarte jobben.
– For å berge meg førte kirurgene en pumpe inn via blodårene i lysken til
hjertet mitt. Da var jeg lenket til sengen. Da kom smellen. Jeg hadde vært full
av optimisme, men i den perioden var jeg langt nede.
Øivind var da kommet på lista for hjertetransplantasjon. Sengeliggende
som han var, svant musklene og formen raskt.
– Jeg fikk et titanhjerte utenpå mitt dårlige hjerte. For en luksus det var da
jeg kommeg på beina igjen og blant annet kunne gå på do selv!
Øivind var innlagt på Rikshospitalet i Oslo. Familien bor på Lena.
– Jeg har pyntet juletreet og feiret jul via Skype, det gikk helt fint. Men det
å ikke få være til stede på min sønns bursdag, det var tøft.
Baklengs tid
Omsider ble det hans tur, og han ble trillet inn på operasjonsbordet. Der ble
han værende i 11 timer, men det skulle ta lang tid før han våknet.
– Alt av komplikasjoner oppstod, og jeg ble holdt i narkose i ti dager.
Kona hadde ventet i spenning hele denne perioden. Da Øivind omsider
våknet, kastet han henne ut av rommet.
– Medisinene de hadde brukt til å holde meg i koma, virket ennå, og jeg
hadde vrangforestillinger. Jeg hadde ville fantasier, og ja, jeg kastet min kone
ut av rommet. Jeg bestemte meg for å holde ut til midnatt. Når det nærmet
seg midnatt, opplevde jeg at klokka begynte å gå saktere, og til slutt begynte
den å gå baklengs.
Øivind kan le av opplevelsen, men etterpå måtte han ha psykologhjelp.
– Det er ikke for ingenting at pasientene får antidepressiva det første året
etter transplantasjonen, for det er mye som skal bearbeides.
– Jeg foreleser en gang i året på sykepleiestudiet om livet som transplan-
tatmottaker, sier mannen som er i full jobb.
Øivind er den samme som før, men én ting han har blitt bedre til.
– Å bruke penger. Før sparte jeg og var litt gjerrig. I dag lever jeg mer i nået.
Også yrkesvalget har han blitt sikrere på.
– Lærer er det jeg skal være. Å jobbe med unge er mye mer meningsfylt
enn å jobbe med maskiner, sier læreren som underviser i IKT.
Det må være full match
for at kroppen skal godta de nye organene, ellers støtes de
bort. For Øivind Kolloen var det full klaff for fire år siden.
