40 |
UTDANNING
nr. 17/17. oktober 2014
Innspill
«Alf Prøysen har også vært
med på å minne om at det
midt i historien og midt i
verden en gang ble reist
et kors.»
Inge Eidsvåg har helt rett i at Alf Prøysenmer enn noen annen dikter
har bidratt til å løfte opp og gi verdighet til de svake og utstøtte. I min
hyllest til dikteren ogmenneskevennen Prøysen vil jeg legge vekt på
hans nære forhold til kristne verdier.
«Prøysen er et kjærtegn»
Bernt Falkum
lærer
FOTO
PRIVAT
Alf Prøysen
eller Alf Olafsen ble født 23. juli 1914
på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i
Ringerike. Foreldrene hans var Julie Mathiasdat-
ter og Olaf Andreassen.
I Utdanning nr. 14 skrev Inge Eidsvåg en les-
verdig artikkel om Prøysen, men jeg syntes at
noe svært sentralt og viktig manglet. Noe av det
kommer her.
Alf Prøysen har et navn som mange har et for-
hold til. Og vi som har vokst opp med Prøysens
viser og Barnetimen for de minste, vi vet litt om
hva han har skapt av glede og varme med sin
menneskelighet og sitt store barnehjerte. Navnet
hans er nesten som et evangelium, eller det kan
sies, som Elin Tinholt sier i forordet i sin vakre bok
om Prøysen som kom i 2004: «Jeg har Prøysen i
øret. Prøysen er en sang. Jeg har Prøysen på tunga.
Prøysen er et dikt. Jeg har Prøysen i kroppen.
Prøysen er en dans. (…) Jeg har Prøysen i hjertet.
Prøysen er et kjærtegn». Det er nettopp det Alf
Prøysen er for mange av oss.
I 1938 fikk han diktet «Røde geranier» på trykk
i Kooperatøren, medlemsbladet for Samvirkela-
gene, og det var da han tok etternavnet Prøysen.
Samme året fikk han flere dikt på trykk i Arbei-
dermagasinet.
Tidligere statsminister Odvar Nordli har avslørt
for oss at når livet går på tverke, da leser han Prøy-
sen og Aukrust. Og Sigbjørn Johnsen sa ved en
anledning at han fikk nytte av «Å, du gode spa-
regrisen min» da han var landets finansminister.
Han sa ellers i det samme intervjuet: «Prøysen vert
me aldri kvitt. Han har skapt personlegdomar og
figurar for unge og vaksne som aldri går avmoten».
En menneskedikter
Forfatteren Anne-Cath. Vestly sa en gang at det
var et privilegium bare å snakke med Alf Prøysen:
«Han var alltid lyttende. Jeg kjente meg så trygg
sammen med Alf. Jeg ble sett. Slik tror jeg mange
opplevde han. I tillegg hadde han utrolig sans for
humor. Alf Prøysen kan aldri erstattes!» Hun har
også sagt om Prøysen: «Han var en menneskedik-
ter. Og det skal jeg si, at jeg tror han skjønte veldig
mange mennesker. Han kunne lytte. Han var så
opptatt av dem. Og derfor kunne han skrive alle
disse fantastiske visene og fortellingene. (…) Når
jeg lukker øynene, hører jeg stemmen hans. Jeg
var så glad i den stemmen. Han sang fantastisk,
synes jeg. Han var så «inne i» visa når han sang.
Ingen andre kan synge de visene slik han gjorde
det. De må jo prøve seg, selvsagt, de er jo glade
i visene, de også. Men ingen når opp mot ham».
«Bland fyra grepp, jag gör mitt
säkra val»
Erik Bye uttalte for noen år siden at om 50 år vil
noen ta doktorgraden på Alf Prøysen. Visesange-
ren Alf Cranner kjente også Prøysen på nært hold:
«Alf Prøysen hadde en utrolig utstråling. Han var
et utrolig sjarmtroll; en helt uvanlig person. Han
var så overveldende på mange måter. En kan si det
som svenskene har sagt om Strindberg; han var
som folk flest, han var det bare så mye mer. Han
var så ualminnelig alminnelig».
En gang sto forresten de to nevnte herrene
sammen i Engen kino; her var det konsert, og flere
av de som skulle opptre, spesielt noen svensker,
var veldig flinke til å spille gitar.
I etterkant kommenterte Prøysen dette:
- Jeg synes de gjør for mye ut av det. Først syn-
ger de et vers, og så skal vi høre hvor flinke de er
til å spille, og så synger de et vers igjen. Men så var
det Prøysens tur:
- Det er så mange som er flinke til å spille gitar her,
men jeg sier som en svensk venn av meg: «Bland
fyra grepp, jag gör mitt säkra val!» Og så hadde han
publikum i sin hule hånd. Og Alf Cranner spør: -
Hva er det han gjør? Og Erik Bye svarer: - Han står
der oppe og er bare seg selv. Det er det bare folk
med et stort innhold somkan gjøre, og det vet salen.
En mester i hverdagsord
Poeten Jan Erik Vold skriver: «Mange har sagt:
Prøysen er Norges Bellman. Det betyr: Vi må uten-
lands for å få perspektiv på Prøysens nyskapende
begavelse, hans posisjon som norsk visekunsts
portalfigur». Odd Børresen mener også at Alf
Prøysen er en av våre store diktere: - Han skrev
om ting vi kjente. Slik trengte han inn i folkesjela.
(…) Gjorde hverdagshendelser til poesi. Han bru-
ker nesten ikke fremmedord. Alf Prøysen var en
mester i hverdagsord.
«Ska det itte væra lovli de’a?»
Elin Prøysen, Alf Prøysens datter, sier at «det vik-
tigste eg lærte av pappa, er at det skal lite til for
å gjera andre menneske glade». Hun forteller at
