37 |
UTDANNING
nr. 17/17. oktober 2014
Pedagogen som
skjønte et
pip
– Piip! kom det fra den vesle jenta.
– Der og da tok jeg en pedagogisk avgjørelse som viste
seg å være både riktig og viktig, sier Terje Melaas.
TEKST
StåleJohnsen |
FOTO
Privat
Han er lektor
i pedagogikk ved Høgskolen i Tele-
mark, der han arbeider med lek og utviklingspsy-
kologi. Historien han forteller, er fra tida da han
arbeidet som pedagog i barnehagen, og illustrerer
betydningen av voksnes evne og vilje til å være
støttespillere i barns lek.
Tre år gamle Erika hadde gått fem uker i barne-
hagen og fremsto som en utrygg jente. Dette var
tydelig for de ansatte, og de andre barna hadde
også begynt å oppdage dette. Hver morgen når hun
kom til barnehagen, ble hun stående og glo på de
andre barna, og hun ville ikke leke med dem.
Erikas pappa, som
leverte og hentet Erika hver
dag, virket også utålmodig og bekymret, han
skjønte at datteren ikke ville i barnehagen.
Noen måneder før dette hendte, hadde en frisør
overtalt meg til å få lage en vinrød stripe i håret
mitt, som med tiden hadde falmet og blitt rosa.
Som pedagog syntes jeg det var litt ubehagelig å gå
med rosa striper i håret, og kanskje følte jeg det litt
ekstra slik i møte med Erikas pappa, en røslig kar.
– Mandag den sjette uka, da Erika og pap-
paen kommer, står jeg på kne for å plukke opp ei
brødskorpe som har havna på gulvet. Jeg hører det
går i døra, og hører kremtet til pappaen til Erika.
Jeg snur meg for å si hei til Erika, og legger merke
til at hun har på seg en grå genser i dag. Jeg vet
det ikke da, men det viser seg at det er den grå
«musegenseren». Da hører jeg det kommer for-
siktig fra Erika: – Piip!
– Der og da må jeg ta en avgjørelse, og i løpet av
ti sekunder improviserer jeg en plan. Jeg krabber
bort til dem, stopper opp praktisk talt foran buk-
sesmekken til pappaen, og sier til Erika: – Si «Ha
det bra» til musepappa! Og så inviterer jeg henne
på musefrokost under trappa på fellesrommet.
– Pappaen ble stående og måpe mens jeg krab-
bet bort til trappa, og håpet for mitt bare liv at
Erika ville følge etter. Det gjorde hun, og der under
trappa fortsetter vi museleken vår. Jeg sier: – Det
er jo du som er musesjefen, hva er det du vil?
– Jeg vil at Isak skal komme, svarer Erika.
Det viste seg
at Erika hadde brukt hele fem uker
på å observere de andre barna og se hvem hun
kunne tørre å være sammen med. Melaas hentet
Isak, som ble med i leken, og etter hvert trakk
Melaas seg ut av leken.
– Etter en stund registrerte jeg at hun viste
magen sin til Isak, og sa: «Snille musebaby».
Denne episoden ble et vendepunkt for Erika. Fra
den dagen fikk hun en annen relasjon til de andre
barna, og begynte å bli med i leken.
Noen dager senere
planla Melaas å ringe faren for
å fortelle om datterens gjennombrudd, men denne
gangen kommer han tidligere enn vanlig. For før-
ste gang smiler han, og viser tommel opp til Erika,
som sitter i sandkassa. Før Melaas får summet seg,
er det pappaen som tar initiativet.
– Si pip, Terje! sier han og klemmer meg i hånda.
Hardt. – Du er flink! Helt siden du gjorde disse
musegreiene, har Erika mast om å få komme i
barnehagen.
For Melaas illustrerer dette gylne øyeblikket
at pedagoger må tørre å gå inn i og støtte barna
i deres lek, selv om det kan se rart ut for foreldre
og andre som ikke har den samme kompetansen.
Ifølge Melaas viser forskning at bare 10 prosent
av barnehageansatte gjør dette. Nå veileder han
barnehagepersonell i hele landet til å støtte barn
inn i leken.
Gylne øyeblikk
I denne spalta forteller lærere og barnehagelærere om
noe de har lyktes særlig godt med.
Terje Melaas
(42)
Hvem:
Lektor i pedagogikk
ved Høgskolen i Tele-
mark, med lek og utvi-
klingspsykologi som
arbeidsområder.
Flere års erfaring som
pedagogisk leder og
styrer i barnehage.
Har nylig utgitt boka
«Kampen om leken –
ansvar og muligheter i
barnehagen».
Godt å tenke på:
Hvordan en liten
rollelek bidro til å
hjelpe en utrygg treår-
ing inn i en lekende
relasjon til andre barn i
barnehagen.
Har du opplevd et gyllent øyeblikk
som du vil dele med andre?
Send det til
.
Merk e-posten «Gylne øyeblikk».
