![Show Menu](styles/mobile-menu.png)
![Page Background](./../common/page-substrates/page0332.jpg)
321
Mynsters Bøger og alle deres fælles Læsere og Tilhø
rere før hin Prædiken til Vidne paa, at han som Kristen
ikke maatte og som konsekvent Tænker ikke kunde
forudsætte andet, end at de var kirkelig grundenige,
og at Mynster fandt, at hvad det saa end ellers var,
Clausen vilde have frem, saa var det bestemt ikke
Kristendom. »Havde jeg«, siger han, »kunnet forudse,
ikke, hvad det skulde koste mig, men den unaturlige
Forbindelse imod mig, da burde jeg maaske alligevel
skrevet baade Bogen og Fortalen, men jeg havde for
modentlig ikke kunnet, saa hvis nogen jordisk Klarhed,
som jeg dog tvivler om, kunde givet mig det Syn, da
var det godt, jeg ikke havde den. Saa vidt jeg nemlig
kjender mig selv, behøvede Dr. Mynster kun lidt før
at have givet mig det offentlige Vink om, at han vilde
behandle Professor Clausen som en vildfarende Broder
og mig som en af Kristi Kors’ Fjender, blot et saadant
offentligt Vink derom som det, alle de Læsere, jeg
kjender, altsaa jeg selv med, har fundet i hans Prædiken
om den kristelige Visdom, da vilde jeg strax skjønnet,
at en Fristad i Israel tjente baade mig og mine bedst,
saa længe den Ypperstepræst levede, og den danske
Statskirke kunde da næppe være mig saa dyrebar, at
jeg for d e n s Skyld vilde opofret, hvad jeg dog vel
ikke opofrede for min egen Skyld: min borgerlige Ro
lighed, der vist ikke er nogen Mand i Danmark kjærere,
end den er mig«.
Medens Striden imellem Rationalismen og den kir
kelige Anskuelse saaledes førtes ikke blot i Literaturen,
men ogsaa paa Prædikestolen, gik den af Clausen an-
Fr. W. Horn: Grundtvigs Liv og Gjerning.
21