Bedre skole nr. 2-2017

Hellesnes kaller «scientisme», og da umuliggjøres

også dannelse (ib.: 82). Poenget er at undervis-

ningen alltid må ta utgangspunkt i dagligverden,

altså i praksis. Fjerner vi oss fra den, synliggjør vi

ikke den reelle kompleksiteten i de fenomenene

som omgir oss, og det blir vanskelig for elevene å

forholde seg kritiske.

For å forklare samspillet mellom det objektive

og det subjektive – det som blir forstått og de som

forstår – bruker Hellesnes begrepet forståelses-

horisont. Det er snakk om et dialektisk forhold:

«Det forståtte verker attende på det vi forstår ut

frå, samstundes som den utvida forståingshorison-

ten gjer oss i stand til å forstå nye ting. Det nye vi

forstår, kan så i sin tur verke utvidande attende

på forståingshorisonten, osv.» (ib.: 85). Stopper

denne vekselvirkningen, fryser forståelseshorison-

ten vår fast, og det stilles ikke lenger spørsmål ved

måten vi forstår verden og samfunnet på. Her er vi

ved kjernen av det viktige samfunnskritiske eller

demokratiske aspektet ved dannelsesbegrepet.

Her kan skolen spille en svært viktig rolle. Lære-

ren kan fremme dannelse ved å ta utgangspunkt i

praksis og samtidig forsøke å stille denne i et kri-

tisk lys gjennom å benytte seg av de begrepene og

verktøyene som ligger i faget. Lykkes ikke dette, er

faren at meningsdannelse ikke blir noe som skjer

gjennom en pågående kritisk prosess hos den

enkelte elev, men at én måte å forstå samfunnet

på etablerer seg som «den riktige», og at infor-

masjon som samsvarer med denne blir akseptert,

mens det som ikke passer inn blir avvist. Det er

nettopp dette som ligger i begrepet «post-truth

society», som kom i bruk i 2016 i samband med

prosessene rundt «Brexit» og det amerikanske

presidentvalget, og som betegner en situasjon

hvor folk er forberedt på å godta informasjon som

er åpenbart feil, så lenge den samsvarer med deres

forhåndsoppfatninger eller appellerer følelsesmes-

sig til dem (The Guardian 2016).

Det eksemplariske prinsipp

Henriksen (2005:141) deler oppfatningen at kritisk

dannelse handler om hvordan subjektet forholder

seg til objektet. Han mener imidlertid at elevenes

erfaringer i seg selv

ikke

skal være utgangspunkt

og formål med undervisningen, men vektlegger

samtidig at temaet som tas opp, både må ha en

tilknytning til elevenes erfaringer og betydning for

deres fremtid (ib.: 128-30). Løsningen på denne

tilsynelatende motsetningen finner han i begrepet

om det eksemplariske prinsipp. Dette går ut på å

aktualisere ved hjelp av eksempler som belyser

noe allment, det vil si noe som har betydning ut

over den konkrete situasjonen det tar utgangs-

punkt i (ib.). Men hvordan avgjør vi hva som er

av allmenn betydning for elevenes fremtid?

Klafki (2005) forankrer prinsippet om stoffut-

velgelse i en demokratisk tankegang: Målet må

være å oppnå bevissthet om sentrale problemer

i samtiden, innsikt i at alle er medansvarlige for

slike problemer og en vilje til å medvirke til å løse

disse problemene. Han identifiserer selv noen slike

tidstypiske nøkkelproblemer

: fredsspørsmålet, mil-

jøspørsmålet, ulikhetsproblemet og problemet

med bruken av teknologiske nyvinninger (ib.: 80).

Gjennom å arbeide med slike nøkkelproblemer

kan elevene ikke bare utvikle egne, reflekterte

synspunkter på saker som angår dem selv og deres

samtid, men kan også lære ferdigheter som går

ut over problemet i seg selv: vilje og evne til ar-

gumentasjon, kritikk (inkludert selvkritikk) og

empati, samt evne til å se komplekse sammen-

henger mellom ulike saker og mellom ulike nivåer

(ib.: 81). Dette er egenskaper det er svært viktig

å inneha dersom man skal kunne delta i demo-

kratiske prosesser på en meningsfull måte, og på

dette området har samfunnsfaget en særlig viktig

oppgave (Børhaug 2012).

Innføringen av demokrati og medborgerskap,

bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring

som tverrfaglige temaer gjennom fornyelsen av

Kunnskapsløftet (St. melding 28, 2016) kan forstås

som en anerkjennelse av behovet for å fremheve

sentrale utfordringer vi som samfunn står overfor.

Ettersom alle de tre temaene som trekkes frem

i stortingsmeldingen, berører kjerneelementer i

samfunnsfaget, vil det samtidig kunne åpne seg en

viktig mulighet for samfunnsfaglærere til å styrke

fagets rolle i skolen og synliggjøre dets relevans

gjennom å innta en ledende rolle i det lokale

læreplanarbeidet. For samfunnsfaglæreren blir

det kanskje særlig viktig å synliggjøre koblingene

mellom de lokale, nasjonale og globale nivåene,

som alle er viktige i arbeidet med de tidstypiske

nøkkelproblemene og som samtidig alle har en

Bedre Skole nr. 2

■

2017 – 29. årgang