Bedre skole nr. 2-2017

( Jakhelln & Welstad, 2012). Det er ikke nytt at

velferdsstatens tjenester reguleres gjennom lov

og regelverk. Spørsmålet er om slik regulering

øker, og hvilke konsekvenser det kan ha når nye

områder underlegges lovbestemmelser, eller

når eksisterende lover blir spesifisert og mer

detaljert. I LEXEL-prosjektet finner vi tenden-

ser til økt rettsliggjøring på de tre områdene vi

har undersøkt ( Jakhelln & Møller, 2016). Det

handler dels om endringer i opplæringsloven,

men også om at sentrale myndigheter spesifiserer

hvordan loven skal tolkes gjennom rundskriv,

veiledninger og anbefalinger om prosedyrer. På

denne måten begrenses lederes og læreres rom

for pedagogiske overveielser, slik at etiske og

moralske spørsmål reformuleres som juridiske

problem som i siste instans kan avgjøres av retts-

apparatet. Økt rettslig regulering kan sees som

et «svar» på at skolen ikke klarer å løse sine

oppgaver på en måte som ivaretar elevenes ret-

tigheter. For eksempel har skolers arbeid med det

psykososiale miljøet vært et sentralt område både

politisk og faglig i en årrekke, uten at man har

kunnet se signifikante endringer når det gjelder

mobbing av elever. Kapittel 9a i opplæringsloven

om elevenes skolemiljø ble føyd til i 2002, justert

i 2005 og 2013. Sentrale myndigheters tolkning

av loven ble presisert i rundskriv Udir-2-2010,

og et forslag til lovendring er nå til behandling

i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen

(Prop. 57 L (2016-2017). Gjennom stadig mer

detaljert spesifikasjon av rettigheter og plikter

kan økt rettsliggjøring bidra til å ivareta sårbare

grupper, som for eksempel elever som utsettes

for mobbing (jf. Andenæs, 2006; Jakhelln & Møl-

ler, 2016). Det er altså ikke grunnlag for å hevde

at økt rettsliggjøring er positivt eller negativt i

seg selv. Men det er viktig å være oppmerksom

på konsekvenser av rettsliggjøring. Det er ingen

selvfølge at flere lover og regler fører til bedre

praksis. Høy grad av regulering kan for eksem-

pel bidra til at lærere blir redd for å gjøre feil og

opplever eget erfaringsbaserte kunnskapsgrunn-

lag som ugyldig (jf. Hult & Lindgren, 2016). En

konsekvens er behovet for å styrke både skolens

rettslige kompetanse og det pedagogiske skjøn-

net slik at pedagogenes faglige autoritet ikke

taper i samspillet med juristene.

Samspill mellom rettslige standarder og

profesjonelt skjønn

En rettslig standard er «en rettsregel som viser til

en vurderingsnorm utenfor seg selv som avgjø-

rende kriterium» (Andenæs, 2016, s. 128). Mange

bestemmelser i opplæringsloven inneholder

begreper som

nødvendig

tilstrekkelig

forsvarlig

og lignende, rettslige standarder og må tolkes i

sin kontekst. Utfordringen er at tolkninger med

utgangspunkt i skolelederes eller læreres pro-

fesjonelle skjønn kan resultere i vilkårlighet og

slik undergrave elevenes rettssikkerhet. LEXEL-

prosjektet har vist hvordan ulike interesser og

rammer får betydning for hvordan standarder

tolkes. Loven om tilpasset opplæring er et godt

eksempel. I tråd med formuleringen i paragraf

1-3 skal opplæringen tilpasses elevenes evner og

forutsetninger. Tilpasset opplæring er en standard

som lærere og skoleledere anerkjenner og ønsker

å etterleve (Møller & Karseth, 2016; Ottesen, Jep-

pesen, & Kelder, 2016), men analysene i LEXEL

viser for det første at det er vanskelig å avgjøre når

opplæringen er tilpasset

nok

, og for det andre at

hensyn som for eksempel økonomi, store klasser

og heterogene elevgrupper får betydning for hvor-

dan den rettslige standarden i praksis etterleves og

begrunnes. Tilpasset opplæring «er hjertebarnet

som alle snakker om og som er veldig vanskelig

å følge opp», sier en rektor i videregående skole

(Ottesen

m.fl

., 2016, s. 221).

Imidlertid er det ikke nødvendigvis slik at en

økt eller mer detaljert rettslig regulering fører til

bedre ivaretakelse av elevers rettigheter eller mer

ensartede tolkninger. Den delen av opplæringslo-

ven som omhandler retten til et godt psykososialt

miljø er, i motsetning til paragraf 1-3, betydelig

mer konkret hva gjelder elevens rettigheter og

skolens plikter, og i lovforslaget som nå er til be-

handling er dette ytterligere konkretisert. I vår

studie finner vi likevel et stort og variert repertoar

av handlingsvalg og tolkninger på skolene. Skole-

ledere og lærere gjør fortløpende vurderinger om

hva som er hensiktsmessige og gjennomførbare

løsninger i konkrete elevsaker, og de henviser ofte

til hva de mener er barnets beste. Gjennomgående

søker skolene å løse konflikter på lavest mulig

nivå, og de fleste saker synes å finne sin løsning i

dialog mellom elev, lærer og ofte foresatte. Men

Bedre Skole nr. 2

■

2017 – 29. årgang