24 |
UTDANNING
nr. 20/29. november 2013
Reportasje
Mosjøen, fra en slektning.
24 år gamle Malin Sandvik Wilks kommer fra
time. Hun er vokst opp i en reindriftsfamilie i
Snåsa kommune, men heller ikke hennes far likte
at hun snakka samisk hjemme. Samisk lærte hun
på sameskolen i Snåsa. I høst starta hun her for
andre gang, nå som nyutdanna lærer.
– Snåsa virker som et sted folk flytter fra seint i tenåra
og så eventuelt kommer tilbake til når de er godt etablert.
Hvorfor kom du hjem så raskt?
– Jeg kom for å slippe å være annerledes. Svært
mange trøndere veit ikke at både Nord- og Sør-
Trøndelag har en samisk befolkning. I Trondheim
må jeg alltid forklare og svare på spørsmål som
«Hæ? Er du same? Du er jo ikke nordfra? Du har
jo lyst hår», og mere til av samme slaget. Det blir
ganske slitsomt. Men å holde skjult at jeg er same
er heller ingen god løsning. Derfor er det godt å
komme hjem og hit til den samiske skolen, hvor
alt samisk er det normale og sjølsagte. Det hjelper
meg også til å holde på det samiske språket, det
bruker jeg jo aldri når jeg ikke er i dette miljøet,
sier hun.
Reindrift og kjøkkenbord
– Nå står det på min generasjon å sikre språket,
supplerer Anita Dunell Aagård. Hun er lærer
i samisk ved den samiske barneskolen og ved
ungdomstrinnet ved Snåsa skole, der elevene fra
sameskolen begynner når de er ferdige med bar-
neskolen. Aagård gir også ut sørsamiske lærebøker.
Den siste var ei sangbok.
- Vår generasjon kan ikke lene oss til språk-
kunnskapene til den forrige generasjonen, vi må
gjøre det sjøl, sier hun.
- Kan det sørsamiske språket overleve hvis språket bare
har reindrifta å virke i?
- Reindrifta og kjøkkenbordet, korrigerer
Aagård.
- Vi er mange som ikke vokste opp med sørsa-
misk som aktivt førstespråk, men med et norsk
fullt av samiske ord og uttrykk, forteller hun. Dette
har hun bygd ut med skole- og universitetsstudier
i sørsamisk. Nå snakker hun samisk i dagligtale
med elever og egne barn.
- Vi skal bruke språket, vi skal utvikle språket
og vi skal klare å bevare det, sier Anita Duneld
Aagård bestemt.
Viljen og innsatsen hos både hos barn og ansatte
ved Sameskolen for å verne og utvikle den sørsa-
miske kulturen er imponerende, tenker jeg mens
jeg seinere står i lia og ser ned på både skolen og
Snåsavatnet i falmende høstfarger. Likevel er det
vanskelig å ikke spørre seg om ei gruppe betaler
en høy pris for denne kulturinnsatsen, nemlig
barna som bor på internatet. I ernsynsprogram-
met «Den stille kampen» kaller Per Fugelli, som
var lege i Porsanger i Finnmark på 1970-tallet,
internatene for samiske barn for barnemishandling. I programmet blir sko-
leinternatene samiske barn blei sendt til på 1960- og 1970-tallet, framstilt som
tiltak i fornorskningen. I Snåsa er barna på internat for å være samer. De tre
ungene som tok i mot meg der kvelden før, vedgikk hjemlengsel. Samtidig
var de opptatt av å være den de var, og mente at det derfor var godt å være
sammen med andre som var like. Det virka som om de aksepterte internatli-
vet og så fordeler med det. De tre fortalte også om aktiviteter de tok del i hos
foreninger i bygda, og om venner utafor internatet. Samtidig demonstrerte
de et sterkt samhold seg imellom. Når vesle Joel Eira Åhren på sju år titter
inn på rommet til tiendeklassingen Inga, blir han tatt imot med stor klem og
får krabbe inn i armkroken hennes, sjøl om hun har venninne på besøk. De
tre internatbarna avslutter kvelden med å sitte tett sammen i sofaen og se på
Hotel Cæsar. Den erde internatboeren er hos ei venninne denne kvelden.
Kvier seg for internat
De fire som bor der i år, har svært god plass. Både skolen og internatet kunne
tatt imot det mangedobbelte og har gjort det tidligere. Men foreldre kvier seg
åpenbart mer enn før for å sende barna fra seg. Dessuten gjør mulighetene
til å få ernundervisning i samisk valget lettere. Lærerne ved Sameskolen i
Snåsa har mange Skype-elever.
Det er åpenbart vanskelig å være et kraftsenter for en kultur når elevtallet
går ned.
- Det sørsamiske samfunnet må forstå verdien av en skole som denne og
støtte opp om den, sier rektor Susanna Nilsson Walkepää.
- Samtidig aner vi nå resultat av språkarbeidet vi har drevet. Barn får nå
mer stimulering i samisk flere steder enn bare på skolen. Den samiske bar-
nehagen her i første etasje er gull verdt. Der har vi en språkpedagog som
bare snakker samisk med barna. Så nå får vi våre elever med samisk som
førstespråk derfra, sier Walkepää.
Mottrekket mot lave elevtall er å arrangere kulturuker fire ganger i året.
Da kommer skolebarn fra land og strand, i det siste er deltakeren fra Stock-
holm den som har reist lengst. Temaet for den førstkommende kulturuka er
samiske mattradisjoner.
Men trass ambisiøs planlegging er alle samstemte om at det viktigste med
disse ukene er å komme sammen og være mange. Mange og like, en majoritet,
ikke noen minoritet. Aller best, er alle enige om, er å leike rein og reingjerde
med stor reinflokk og mange eiere!
Joel er yngst
og Inga er
eldst på internatet, og de
tar godt vare på hverandre.
– Det er
opp til min gene-
rasjon å redde det sørsa-
miske språket, konstaterer
lærer Anita Aagård.
Ut_22-24.indd 24
21.11.13 14.42
