Background Image
Table of Contents Table of Contents
Previous Page  14 / 100 Next Page
Basic version Information
Show Menu
Previous Page 14 / 100 Next Page
Page Background

gå inn i autentiske møter med barn og unge, med

en pedagogisk intensjon om læring og utvikling,

er ikke bare et møte med den eller de andre. For

den nyutdannede og uerfarne læreren er det også

i høyeste grad et møte med seg selv. Det vil si et

møte med

den hun er når hun, g jennom å bruke

sitt ferske og på mange måter skjøre profesjonelle

skjønn, prøver å lede et fellesskap i lærings- og utvi-

klingsaktiviteter

. Og la meg bare slå det fast: dette

møtet må til. Jeg tror ikke noen kan forskånes for

det. Når dette møtet beskrives som et sjokk, må jo

det henge sammen med et overraskelsesmoment.

Noe hender, som en kanskje trodde eller håpet

at utdanningen skulle ha umuliggjort. Men dette

er en del av profesjonaliseringen som ikke er til

å komme utenom, fordi dette er helt personlig.

Lærerarbeid er relasjonsarbeid med pedagogisk

siktemål. Slik er det, uansett hvor høyt utdannet

en lærer er. I tillegg til sin faglige og didaktiske

kunnskap er læreren er i sin yrkesutøvelse

av-

hengig av

sine egne relasjonelle egenskaper og

ferdigheter. Fordi læreren som individ

er

det ene

elementet i den triangulære relasjonen som så å

si skal bære hele oppdraget gjennom. Det andre

elementet er eleven. Og det tredje er det innholds-

messige som samhandlingen skal omhandle. Det

høres kanskje elementært ut. Men profesjonelle

lærere kjennetegnes av ydmykhet og respekt for

det uhyre komplekse og unike i akkurat dette.

Læreren skal, gjennom autentiske møter med

andre,

nå fram til den enkelte

og realisere en pe-

dagogisk intensjon. Det at elevene og læreren

sammen

går inn i et spesifikt fagfelt eller fenomen

og

har en læringsorientert dialog

om dette, skal

også fungere. Da skal man kjenne seg selv og

sine personlige styrker, som man kan ta i bruk

i disse møtene. Denne selvinnsikten og kritiske

oppmerksomheten er kanskje lærerens viktigste

kompetanse. Den gode lærer evner å fange

elev-

ens

forståelse av og perspektiver på det faglige og

deretter ta dette i bruk i den videre dialogen.

En helt sentral del av det pedagogiske arbei-

det handler om

å bruke, forstå og justere seg selv

i autentiske møter med andre. Den profesjonelle

lærer har

erfart

at det er hun, etter hvert, i stand

til. Det er også

den eneste måten

dette kan bli klart

for henne på. Utdanningen er i så måte kun en

startmulighet. Selve profesjonaliseringen kan

ikke skje på noen annen måte enn gjennom ulike

former for bearbeidelse av praksiserfaringer.

Vesentlige elementer av disse praksis-

erfaringene er veldig personlige. I de innledende

fasene av yrkesutøvelsen står derfor veldig mye

på spill. Man lærer seg å svømme på dypt vann.

Under slike presserende omstendigheter er det

min erfaring at også de autoritetene som utgjør

vårt indre lager av rollemodeller, hentes fram.

Da tas et register i bruk som er innlært ved tidlig

observasjon og som derfor er erfart. Det kan være

egne lærere, det kan være foreldre, det kan være

idrettsledere. Man leter etter handlingsstrategier

som man antar er egnet til å oppnå kontroll. Be-

hovet for det er så stort at også rollemodeller som

burde vært skrotet, kan komme til å bli aktivisert.

Investeringsmetaforen

I slutten av september lanserte regjeringen detaljer

omkring sitt lærerløft, der faglig kompetansehe-

ving av den norske lærerstand er sentralt. Erna

Solberg innledet med noen overordnede perspek-

tiv på utdanningens betydning i vår tid. Kunnskap

har betydning for utviklingen på alle politikkom-

råder, sa hun, det skal derfor skapes en skole der

elevene lærer

mer

. Og så la hun til at utdanning er

en av de lengste investeringene vi gjør.

Kan man være for kunnskap og for utvikling

og likevel kritisere aspekter ved Solbergs måte å

framstille dette på? Kan investeringsperspektivet

som forståelsesramme generere ukloke trender i

utdanningsfeltet? Etter min mening, ja. Ikke fordi

hele forståelsesrammen er feil. Utdanning har,

nærmest i alle tider, betydd enormt mye for både

samfunnsutvikling og personlig utvikling. Og det

er på ingen måte nytt i den politiske debatten at

utdanning omtales som investering. Utdanning er

jo samfunnsbygging. Når en slik måte å omtale –

og forstå – utdanning på likevel kan bære galt av

sted, handler det om at den instrumentaliseringen

dette erfaringsmessig leder til, fort skaper et behov

for å forenkle det som egentlig er komplekst.

Dette skjer etter mitt skjønn særlig på to måter.

Den ene, og som jeg av plasshensyn ikke kom-

mer til å kommentere nærmere, handler om at

noe løftes fram som viktigere enn noe annet.

Vi får en seleksjon av hva som testes ut og hva

som derved får en større plass i den alminnelige

Bedre Skole nr. 4

2014

14