18 / 100
Når lærere snakker om tillitskrise, er det etter
min mening blant annet dette de sikter til. Læ-
rerne kan ikke
forlange
tillit i befolkningen. De vet
utmerket godt at de må gjøre seg fortjente til den.
Men de kan og bør forlange å bli møtt med tillit i
styringslinjen. Hvilket i denne sammenheng betyr
at de må oppleve å få være tunge premissleggere
for det som skal foregå på de kollektive arenaene.
Samtidig som de må vise seg denne tilliten verdig,
ved av egen kraft å delta aktivt og skapende i de
kollektive prosessene som har til hensikt å reali-
sere vår samfunnsgaranti. Og jeg iler med å legge
til at på disse arenaene har rektor og den øvrige
skoleledelse en stor og viktig rolle å spille.
Profesjonskollektivet som garantist
Hva kan dette innebære for ledelse av lærere?
Jeg liker å bruke betegnelsen profesjons-
orientert utdanningsledelse. I den ligger nettopp
at lederen tar et særskilt ansvar for hva profesjo-
nen som en sammenslutning
g jør
for å kunne ga-
rantere at oppgavene utføres på en måte de både
kan innestå for og redegjøre for. En lærer kan bare
være profesjonell dersom hun bruker profesjons-
kollektivet som arena for å forvisse seg om at egen
og andres praksis faller inn under en omforent
kvalitetsforståelse. Når Utdanningsforbundet
har utviklet en profesjonsetisk plattform, er det
nettopp i erkjennelsen av dette. Å være formelt
kvalifisert til å arbeide som lærer er
ikke
en garanti
for klok skjønnsutøvelse. Nettopp fordi vi ikke kan
løse vårt store oppdrag gjennom evidensbaserte
standardgrep, må vi bruke profesjonskollektivet til
et vedvarende arbeid med å etterprøve og utvikle
vår egen yrkesutøvelse.
I dagens diskurs om skoleledelse hører jeg ofte
ordparet kraftfull og tydelig. Mathilde Fasting fra
Civita utfordret på denne måten i Dagens Næ-
ringsliv for noen uker siden:
Har lærerne så høy faglig og etisk standard at de
selv kan bestemme hvordan yrket skal utøves
– eller krever en moderne skole en sterkere
ledelse?
Og hun svarte selv:
Fremover må rektorer kunne ta et fullstendig
og reelt lederansvar ved sine skoler, og de må
sikres rammer de kan lede innenfor.
Det er noen ord her som i og for seg kan virke på
sin plass, men som likevel må undersøkes. Hva er
en moderne skole? Hva menes med fullstendig
og reelt lederansvar? Jeg har valgt ut Fastings
utfordring fordi hun, slik jeg leser henne, tydelig-
gjør at hun ser på reelt og fullstendig lederansvar
som noe som kommer
i stedet for
at lærerne selv
bestemmer hvordan yrket skal utøves. Jeg tror ikke
hun er alene om å mene dette. Alle kommuner
som opptrer med lederkontrakter der leder
stilles
ansvarlig
for elevresultater, praktiserer etter min
mening samme tilnærming.
Det må i så fall bety at et fullstendig og reelt
lederansvar handler om at lederen bringer inn
sin
forståelse av hva som er viktig og hvordan yr-
kesutøvelsen skal foregå og deretter skaper den
nødvendige oppslutning om, for ikke å si lydighet
til, dette.
Læreplanen snakker til læreren
Hovedproblemet med denne ledelsestenkningen
er etter mitt syn at den underkjenner at lærere ikke
har noe annet troverdig alternativ enn å basere sin
yrkesutøvelse på klok og velfundert skjønnsut-
øvelse. Den underkjenner også at lærerne faktisk er
delegert
retten til å utøve skjønn. Da dagens opplæ-
ringslov var under forberedelse, gjennomførte det
nedsatte lovutvalget en svært interessant drøfting
av hvem som skulle være lovens
pliktsubjekt
.
Drøftingen er publisert i NOU 18 -1995, Ny
lovgivning om opplæring:
Gjeldende læreplaner må (…) oppfattes slik
at de i stor grad henvender seg til den enkelte
skole og den enkelte lærer. Ved at læreplanene
henvender seg direkte til den enkelte lærer,
markeres lærernes profesjonelle ansvar.(....)
Utvalget vil derfor foreslå at loven fastsetter
at undervisningspersonalet i alle skoleslag har
plikt til å gi opplæring i samsvar med lærepla-
nene. Skolelederne skal ha plikt til å organisere
og legge grunnlag for undervisning i samsvar
med læreplanene.
Bedre Skole nr. 4
■
2014
18