Bedre skole nr. 4-2014

Dette er klok tale fra utvalget, som ble ledet av

professor i rettsvitenskap Eivind Smith. Utvalget

resonnerer ut fra det faktum at læreplanens in-

tensjon må realiseres av den enkelte lærer i det

enkelte klasserom. Den helhetlige situasjonen som

foreligger der, er det bare læreren selv som kan

bedømme.

Mindre styring – mer ledelse

Dette må etter mitt syn også få betydning for våre

tanker om utdanningsledelse. De som skal ledes,

må respekteres for den posisjonen de faktisk står

i og det ansvaret som følger av den. Ledelsen må

være en støttefunksjon mer enn en komman-

dosentral. Kommandoen er å finne i lovverk og

læreplan.

Blir det noe rom for ledelse igjen da? Det gjør

det. Men jeg vil hevde at det blir mindre rom for

styring

. Det blir mindre rom for at en ledelse kan

påberope seg

styringsrett

i anliggender som hand-

ler om hvordan skolen og lærerne best mulig skal

realisere det oppdraget de er gitt. Det kan høres

brutalt ut, men det som da gjenstår, er de gode

prosesser og det gode argument.

Profesjonsorientert utdanningsledelse må

gjerne være både tydelig og insisterende. Det

fortjener både lærerne og elevene. Det stiller enda

større krav til en leder når legitimiteten for leder-

gjerningen må hvile mer i det innholdsmessige

enn i det strukturelle. Det krever mot, aktualitet

og kunnskap å ta ledertrøyen i kollegiale proses-

ser der kompetente, og kanskje mindre kompe-

tente(!), fagpersoners yrkesutøvelse skal evalueres

og utvikles. Selvsagt skal en leder kunne utfordre

sine lærere på oppdragsforståelse i stort og smått,

på prioritering av stoff og emner, på lærernes vilje

og evne til å bruke og utvikle teori knyttet til både

faginnhold og undervisning. Selvsagt skal en leder

kunne utfordre den enkelte lærers praksis og inn-

lede en dialog om valg og begrunnelser. Selvsagt

skal en leder kunne utfordre kollegiet på resultater

av skolens og lærernes arbeid og mulige grep for

hele tiden å lære mer om hvordan ting kanskje

kan gjøres bedre.

Men lederen må alltid respektere at det er læ-

rerne som, når det kommer til stykket, befinner

seg i den posisjonen der de skjønnsmessige av-

gjørelsene må tas. Og lederen må, fordi hun ikke

kan

realisere den gode skole gjennom å pukke på

styringsrett, alltid kunne argumentere

saklig

for

sin agenda, hva tiden skal brukes til og hvorfor

arbeidet med dette organiseres på den ene eller

andre måte. I sum må lederen erkjenne at kon-

klusjonene om fremtidig praksis må fremkomme

gjennom prosesser der det er argumentene som

veier tyngst og ikke hvem som fremfører dem.

Det betyr etter mitt syn ikke at ledere skal ak-

septere slett skjønn. Lærere som opptrer i strid

med intensjonene i lov og læreplan, skal selvsagt

konfronteres med dette. Lærere som unndrar

seg sine kollektive forpliktelser, må også tas tak

i. Lærere må akseptere at deres ledere har en

legitim rett til å adressere den yrkesutøvelsen

som det ikke gis noen god begrunnelse for. Der

ligger det aller vesentligste. Selve skjønnet er det

læreren selv sommå stå for. Og det kan vanskelig

overprøves. Men begrunnelsen både kan og bør

utfordres. Ellers vil vår profesjonelle garanti om

standard være lite verdt.

Tre i ett!

Hva er mest utfordrende i et lederperspektiv, å

komme til et lærerpersonale med et opplegg som

er forhåndsdefinert i en styringslinje og iverksette

prosess for implementering, eller å komme til et

lærerpersonale med en forventning fra en sty-

ringslinje om kollektive prosesser for å lære mer

om yrkesutøvelsen og utvikle kvaliteten videre

basert på kollektivets egne erfaringer og kunn-

skaper?

Jeg mener det siste. Utvilsomt. Det vil også gi

den beste skolen. Og det vil heve lærernes status.

Rene kinderegget, altså. Kanskje vi skal holde oss

til det?

Jens Garbo

er politisk rådgiver for ledelsen i Utdan-

ningsforbundet. Han har tidligere erfaring som lærer,

rektor og skoleansvarlig på kommunenivå.

Bedre Skole nr. 4

■

2014