Dette er klok tale fra utvalget, som ble ledet av
professor i rettsvitenskap Eivind Smith. Utvalget
resonnerer ut fra det faktum at læreplanens in-
tensjon må realiseres av den enkelte lærer i det
enkelte klasserom. Den helhetlige situasjonen som
foreligger der, er det bare læreren selv som kan
bedømme.
Mindre styring – mer ledelse
Dette må etter mitt syn også få betydning for våre
tanker om utdanningsledelse. De som skal ledes,
må respekteres for den posisjonen de faktisk står
i og det ansvaret som følger av den. Ledelsen må
være en støttefunksjon mer enn en komman-
dosentral. Kommandoen er å finne i lovverk og
læreplan.
Blir det noe rom for ledelse igjen da? Det gjør
det. Men jeg vil hevde at det blir mindre rom for
styring
. Det blir mindre rom for at en ledelse kan
påberope seg
styringsrett
i anliggender som hand-
ler om hvordan skolen og lærerne best mulig skal
realisere det oppdraget de er gitt. Det kan høres
brutalt ut, men det som da gjenstår, er de gode
prosesser og det gode argument.
Profesjonsorientert utdanningsledelse må
gjerne være både tydelig og insisterende. Det
fortjener både lærerne og elevene. Det stiller enda
større krav til en leder når legitimiteten for leder-
gjerningen må hvile mer i det innholdsmessige
enn i det strukturelle. Det krever mot, aktualitet
og kunnskap å ta ledertrøyen i kollegiale proses-
ser der kompetente, og kanskje mindre kompe-
tente(!), fagpersoners yrkesutøvelse skal evalueres
og utvikles. Selvsagt skal en leder kunne utfordre
sine lærere på oppdragsforståelse i stort og smått,
på prioritering av stoff og emner, på lærernes vilje
og evne til å bruke og utvikle teori knyttet til både
faginnhold og undervisning. Selvsagt skal en leder
kunne utfordre den enkelte lærers praksis og inn-
lede en dialog om valg og begrunnelser. Selvsagt
skal en leder kunne utfordre kollegiet på resultater
av skolens og lærernes arbeid og mulige grep for
hele tiden å lære mer om hvordan ting kanskje
kan gjøres bedre.
Men lederen må alltid respektere at det er læ-
rerne som, når det kommer til stykket, befinner
seg i den posisjonen der de skjønnsmessige av-
gjørelsene må tas. Og lederen må, fordi hun ikke
kan
realisere den gode skole gjennom å pukke på
styringsrett, alltid kunne argumentere
saklig
for
sin agenda, hva tiden skal brukes til og hvorfor
arbeidet med dette organiseres på den ene eller
andre måte. I sum må lederen erkjenne at kon-
klusjonene om fremtidig praksis må fremkomme
gjennom prosesser der det er argumentene som
veier tyngst og ikke hvem som fremfører dem.
Det betyr etter mitt syn ikke at ledere skal ak-
septere slett skjønn. Lærere som opptrer i strid
med intensjonene i lov og læreplan, skal selvsagt
konfronteres med dette. Lærere som unndrar
seg sine kollektive forpliktelser, må også tas tak
i. Lærere må akseptere at deres ledere har en
legitim rett til å adressere den yrkesutøvelsen
som det ikke gis noen god begrunnelse for. Der
ligger det aller vesentligste. Selve skjønnet er det
læreren selv sommå stå for. Og det kan vanskelig
overprøves. Men begrunnelsen både kan og bør
utfordres. Ellers vil vår profesjonelle garanti om
standard være lite verdt.
Tre i ett!
Hva er mest utfordrende i et lederperspektiv, å
komme til et lærerpersonale med et opplegg som
er forhåndsdefinert i en styringslinje og iverksette
prosess for implementering, eller å komme til et
lærerpersonale med en forventning fra en sty-
ringslinje om kollektive prosesser for å lære mer
om yrkesutøvelsen og utvikle kvaliteten videre
basert på kollektivets egne erfaringer og kunn-
skaper?
Jeg mener det siste. Utvilsomt. Det vil også gi
den beste skolen. Og det vil heve lærernes status.
Rene kinderegget, altså. Kanskje vi skal holde oss
til det?
Jens Garbo
er politisk rådgiver for ledelsen i Utdan-
ningsforbundet. Han har tidligere erfaring som lærer,
rektor og skoleansvarlig på kommunenivå.
Bedre Skole nr. 4
■
2014
19