43 |
UTDANNING
nr. 1/10. januar 2014
Oppstarten av de sentrale
forhandlingene om lærernes
arbeidstid har forundret og
provosert mange somarbeider i
skolen.
Skoleledere er uenige med KS
Selv er jeg
avdelingsleder på en stor videregående
skole. Jeg har fast kontortid, selv om jeg også i år
underviser noe. Jeg berøres ikke personlig direkte av
denne foreslåtte omleggingen, men jeg har leder- og
personalansvar for en del lærere somgjør det. Det er
med skuffet overraskelse jeg registrerer det somaltså
er arbeidsgiverens (KS) standpunkt til forslag omen
ganske dramatisk omlegging av lærernes arbeidstid.
Utgangspunktet harmonerer overhodet ikke med
mitt syn. Jeg kan heller ikke huske å ha vært med
og drøftet dette. Som leder synes jeg det er underlig
med tanke på at dette er et så vidt radikalt avvikende
forslag fra dagens ordninger.
Ifølge KS direktør
for arbeidsliv, Per Kristian Sund-
nes, er det tre hovedgrep som er nødvendig å få til.
– For en skole som skal legge vekt på kvalitet og
kompetanseutvikling, er det lite hensiktsmessig at
opp mot en tredel av lærernes arbeidstid tilbringes
utenfor skolen, utenfor fagmiljøet, uten kolleger og
uten elever, sier Sundnes.
Det er ingen
sannhet at det er lite hensiktsmessig
at opp til en tredjedel av arbeidstiden foregår uten-
for skolen. Det er ikke helt sant engang. Mange – tør
ikke si de fleste, men svært mange – tilbringer store
deler av den ubundne tiden sin på skolen, ved å være
på arbeidsplassen klart mer enn det vi krever av dem
– i det mange vil kalle for en naturlig kontortid og
til odde tider ellers. Jeg har ingen indikasjon på at
lærere generelt jobber for lite. Jeg mener bestemt
at de ikke gjør det. At enkelte gjør det, kan hende,
men da er det ikke arbeidsavtalen somer problemet.
I dagens avtale har vi som ledere råderett over vel to
tredjedeler av lærernes tid. Vi kan bestemme innhol-
det i dette, i drøfting med hver enkelt lærer. Meste-
parten er undervisningstid, møte- og konferansetid
og lignende. Men det er en god del ut over det også,
Svein J. Hansen
Lektor og skoleleder
FOTO
BERREAS
som vi disponerer sammen. Det øvrige er for- og
etterarbeid og retting, samt egen faglig ajourhold.
Det at man
ser det somuhensiktsmessig at deler av
lærernes arbeidstid er organisert ubundet, undrer
meg. Enten vet man kanskje ikke, eller så husker
man kan hende ikke hvorledes lærernes arbeids-
situasjon er. En lærer bruker av seg selv, så det er
mange ganger hensiktsmessigmed timeout før neste
oppgave. Det er hensiktsmessigmed fleksibilitet i tid
og timing. Og: Hvem ville vel drømme om å bruke
lignende argumentasjon om for eksempel rørleg-
gere; At demåmer inn sammenmed kollegene, inn
i fagmiljøet – ikke holde på å rote med disse rørene
sine på egen hånd … Jeg opplever argumentasjonen
somnoe nedlatende overfor lærerne.
I dag har
lærerne en arbeidsuke påmer enn 43 timer
i gjennomsnitt i de 38 ukene elevene er på skolen i
løpet av et år. Ikke minst med tanke på jobben de
gjør, er det en for stor belastning. Ved å legge arbeidet
som ikke er direkte knyttet til undervisning av elever
utenom elevåret, får lærerne en mindre belastende
hverdag. Dette vil også legge til rette for bedre læring,
sier Sundnes.
Kortere arbeidsdager kan jo høres fint ut. Men
når dette er organisert slik det er, så er jo det fordi
lærerne ved å jobbe somde gjør, oppnår noe, og fordi
det skapes noe i møtet med elevene. Det er dette som
er skolens primæroppgave.
Lærerne oppnår å
gi elevene en håndterlig og passe
arbeidsmengde i løpet av noen uker. Hvis lærerne
skal jobbemindre konsentrert, må vel elevenes sko-
leår bli lengre? Hvorfor er ikke dette vanlig verken
i Norge eller (meg bekjent) andre land? Til og med
studiestøtteordninger er tilpasset dette. Og skal ikke
elevene være der, så er det vel en omprioritering av
oppgaver for lærere til tider uten elever. Det synes
meg merkelig.
Og, hvor er
bevisene for at dette er ineffektivt? At
det kunne være lurere å bruke lengre tidmed lavere
trykk? En klar konsekvens vil for eksempel være
lengre rettetid. Det at en har egen styrbar tid og sted,
gjør at mange lærere legger sinære i lav rettetid, noe
som er en klar fordel i læringsarbeidet. Flere jeg vet
om, retter prøver over natten og lar elevene arbeide
med samme oppgave igjen – for læringens del. Det er
nedlatende å tro at lærerne ikke bruker sin frihet til
skolens beste. Jeg opplever at lærerne gjør det.
– Undervisningstiden, det
som gjerne kalles lese-
plikt, er det tredje forholdet sommå endres, ifølge
KS. I dag er det klassetrinn og fag som alene avgjør
hvor mye undervisningstid lærerne har.
– For å sette det på spissen: En erfaren lærer
som underviser ti elever med samme bakgrunn og
samme forutsetninger, har likemange timer avsatt til
undervisning og for- og etterarbeid somen nyutdan-
net lærer somunderviser en klasse på 28 elevermed
ulik bakgrunn og ulike forutsetninger. Skoleledere
må hamulighet til å fordele oppgaver på denmåten
som gir best mulig læring på den enkelte skole, sier
Per Kristian Sundnes.
Jeg gleder meg
ikke stort over denne heller. I løpet
av et liv har man ulike faser. I noen fag, i noen peri-
oder er kanskje lesebrøken gunstig for noen. Skal
man da legge til grunn at man ikke benytter dette til
forbedring. Selv har jeg prøvd ut for eksempel blogg,
helt andre arbeidsmåter i faget i en slik jeg nå opp-
fatter tankegangen i dette somen trolig antatt «slapp
periode». Dette lar seg gjøre fordi jeg faglig opplever
en slags ro. I tillegg er faget i endring. Jeg opplever
at det jeg lærte ikke er sannheten nå, så stadig må
opplegg forandres. Skal man stramme bort det? Skal
man satse på lærere som effektivt snur bunker og
gjenbruker gamle opplegg? Er det tonen?
Det er mitt
utgangspunkt at klassetrinn og fag ikke
er så dårlig kriterium for å fastsette lesebrøk. Antall
vurderinger og elevantall kunne være tilsvarende,
eller antall elever med særskilte tilretteleggingsbe-
hov. Men det løser vi for så vidt greit med dagens
individuelle arbeidstidsavtaler på skolenivå, det er
mye frihet i disse avtalene – i disponering av den
bundne tid som ikke er direkte undervisning. Jeg
opplever ikke at denne ordningen er så dårlig, og da
tenker jeg både for lærerne og som skoleleder.
Jeg opplever at en del av slike signaler som faktisk
sendes gjennomdette har i seg enmistro, en under-
liggendemangel på respekt. En tro på at hvis lærere
har en fri arbeidssituasjon, så vil de skusle den bort
og søke å lure seg vekk til ensomhet i «ufaglige kro-
ker».
Min erfaring er
ikke det. Min erfaring er at våre
lærere er en gjeng godt utdannete folk, somstort sett
er glødende opptatt av fagene sine, og også elevenes
beste. På egen hånd lar de få sjanser gå fra seg til å
møte faglige problemstillinger. Utfordringen burde
etter mitt syn være, hvordan legger man til rette for
det. Å låsemer tid på skolen kan for noen få kanskje
være bra, for mange vil det bare oppleves bindende
og lite stimulerende. Redd det blirmermøter og len-
gre rettetider, mer ukonsentrasjon og prat.
Nei, jeg synes ikke stort ommin egen arbeidsgi-
verpart sitt utgangspunkt i denne saken. Fremskritt i
skolen handler omkvalitet og innhold i skolen, ikke
mer rigiditet. Jeg har ingen tro på at dette fører skolen
en alen framover …
