42 |
UTDANNING
nr. 1/10. januar 2014
Innspill
«Kan det være at et
engasjement knyttet til
israelsk undertrykkelse
letter på Norges og verdens
historiske samvittighet?»
Under overskriften «Danser med
staten Israel» tar Kirsti Aarseth
og Vanya Alling fra organisasjon
Akulbi til orde for kulturell og
akademisk boikott av Israel,
i 15. november-utgaven av
Utdanning.
Hvorfor kulturell og akademisk
boikott av Israel?
Frode F. Jacobsen
antropolog
Samtidig som de
beklager at EM i fotball for unge
menn ble gjennomført i Israel i juni i år, tar de til
orde for boikott av danseforestillingen «Red One
& Heaven or Tel Aviv», en israelsk turne i Bærum,
Kristiansand og Sandnes som de beskriver som
«den militariserte okkupantstatens strategi for å
pynte på sitt omdømme». Artikkelforfatternes
engasjement går langt ut over dette, de oppfor-
drer generelt til boikott av enhver form for kultu-
rell og akademisk aktivitet som involverer Israel.
I juni 2012
møtte Israel Skottland i kvalifise-
ringskamp i kvinnefotball i Edinburgh. Rundt
200 av 817 publikumsplasser var inntatt av folk
som kom for å protestere, og som buet hver gang
en israeler touchet ballen og ropte antiisraelske
slagord gjennom hele kampen. Spillere på begge
sider klaget etterpå over at demonstrasjonen
ødela for dem. Noe liknende skjedde da Israels
kvinnelandslag møtte Wales noen dager senere.
Ville man kunne tenke seg liknende demonstra-
sjoner i fotballkamper som involverte land som
Kina, Ukraina eller Zimbabwe? Hvorfor får Israel
denne helt spesielle oppmerksomheten?
Den norske landslags-
og Rosenborg-spilleren
Tarik Elyounoussi uttalte i forkant av EM i Israel
at han aldri ville spilt fotballkamp i et land som
Israel. Den samme fotballspilleren hadde ingen
kvaler med å spille mot Zambia samme år, der
opposisjonen undertrykkes, lesbiske og homo-
file diskrimineres og trakasseres, og der kor-
rupsjonen er omfattende, mens ytringsfriheten
er svært begrenset. Fotballspilleren møtte også
landslag fra Albania, Ukraina og andre land som
ikke nettopp er demokratiske «fyrtårn», til-
synelatende uten personlige kvaler, og helt uten
et folkelig engasjement der det ble stilt spørsmål
ved at Norge møtte disse landene.
Går vi en
del år tilbake, til året 1994 og folkemor-
det i Rwanda, hadde man også et sterkt norsk og
internasjonalt engasjement for boikott av Israel.
Dette året oppnådde man ikke en eneste FN-
resolusjon knyttet til Rwanda, mens man sam-
tidig fikk flere FN-resolusjoner mot Israel. Både
kurdernes frihetskamp, kopternes kamp og kam-
pen for et fritt Vest-Sahara fikk liten oppmerk-
somhet, den gang som nå.
Er det fordi
boikott av Israel er en «billig» sym-
bolsak uten omkostninger for dem som forfek-
ter den, at det er en så populær kampsak, også
i Norge? Er det fordi det er så enkelt å mobili-
sere til støtte for demonstrasjoner mot Israel,
uavhengig av politisk ståsted, at landet peker
seg ut som et greit mål? Eller kan det være at et
engasjement knyttet til israelsk undertrykkelse
letter på Norges og verdens historiske samvittig-
het? Det kan være verd å merke seg at negativ
medieoppmerksomhet mot jøder i Palestina også
preget massemedia i årene mellom 1945 og sta-
ten Israels opprettelse. Som et eksempel på dette
viser den venstreorienterte israelske historikeren
Benny Morris i sin bok «1948» hvordan britiske
kolonisatorer i 1947, året før staten Israel ble opp-
rettet, omtalte jøder i Palestina som «verre enn
nazistene» og fikk bred støtte for strenge tiltak
mot denne befolkningen, både i og utenfor Stor-
britannia.
Det kan være
fristende å reise et helt annet
spørsmål helt til slutt. Dersom dialog og grasrot-
kontakt mellom folk på tvers av landegrenser og
utenom regjeringskanalene er viktig fredsbyg-
gende arbeid, slik mange fredsforskere hevder,
hva vinner man da med en boikott av kulturelle
og akademiske aktiviteter? Hvorfor undergrave
mulige møtesteder for folk-til-folk-kontakt på
tvers av internasjonale konflikter?
