82 / 100
Oppsigelsesbrevet fra en rektor:
Hvordan frustrere en entusiast
■■
tekst og
foto
:
tore
brøyn
Hvis du skal få et inntrykk av en rektors virkelige hverdag, da
skal du ikke spørre en rektor. For å få et ærlig svar, bør du spørre
en forhenværende rektor.
Vi hadde hørt om brevet som ble
skrevet for noen år siden, rektoren i
Halden som i oppsigelsesbrevet sitt
øste ut det som hadde bygget seg
opp over tid av frustrasjon. Og det
var ikke lite, nærmere en hel katalog
av momenter som kan bidra til å få en
rektor til å kaste ut håndkleet. Her et
lite utdrag fra brevet hun sendte sin
arbeidsgiver:
De siste årene med omorganise-
ringer, uro og uklare roller, dårlig
kommunikasjon og manglende
medbestemmelse, en ovenfra og
ned-prosess med dårlig ledelse,
slik jeg oppfatter det, har tappet
meg for arbeidsglede og motiva-
sjon. Vi var forespeilet spennende
utfordringer og muligheter uten
at disse løftene noen gang har
blitt innfridd. I stedet har tiden
vært preget av nedskjæringer og
innstramninger uten at arbeids-
oppgavene har blitt færre, snarere
tvert imot.
Vi ønsket å møte denne rektoren
for å få vite hva som egentlig lå bak
denne dramatiske oppsigelsen. Vi
ønsket en beskrivelse som var litt nær-
mere rektors hverdag en de generelle
betraktningene vi ofte hører om «tids-
klemma», «tidstyver», «manglende
tid til pedagogisk ledelse» osv. Hvor-
dan oppleves det egentlig å være rek-
tor når jobben bli umulig?
Jeg vil alltid være lærer
Berit Lindstrøm tar imot meg i sitt
trivelige hus, et gammelt tøffelma-
kerverksted, midt i Halden sentrum.
Før vi har fått satt oss begynner hun
å fortelle om hvor morsomt det er
å undervise, og hvordan hun driver
med frivillig leksehjelp og norskun-
dervisning av flyktninger.
– Jeg er lærer, jeg vil alltid være lærer,
sier hun. Jeg har holdt på med dette
siden jeg sluttet som rektor, jeg har
blant annet vært fast vikar på et kom-
petansesenter i tre år.
Berit beskriver seg selv som en
som elsker å hive seg på nye ting, slik
var hun som lærer, og dette var også
grunnen da hun besluttet å søke job-
ben som rektor, midt på 90-tallet.
Hun forteller om fine dager som
rektor på en relativt liten barneskole.
I sin rolle som pedagogisk leder syn-
tes Berit det var en god idé å fortsatt
undervise noen timer, og hadde
derfor en førsteklasse i matematikk
det første året for å holde kontakten
med elevene. Men det ble vanskelig å
holde fast på etter hvert.
– Jeg fikk klar beskjed fra det andre
lærerne på trinnet om at det var best
at jeg sluttet å undervise, jeg var sta-
dig på møter og det gjorde samarbei-
det med de andre lærerne vanskelig.
Men hun innførte blant annet
skolevandring og tilbrakte timer i
alle klassene. Ifølge henne selv en
utmerket forberedelse til medarbei-
dersamtaler. Hun startet uteskole og
familiegruppe. Kort sagt, Berit trivdes
godt som rektor og pedagogisk leder.
Hvordan kunne det da ende opp med
en rektortilværelse som til de grader
var uutholdelig?
En fatal omorganisering
– Det dreide seg rett og slett om en
omorganisering. Man besluttet å
innføre områderektorer. De ti barne-
skolene i kommunen ble underlagt
tre områderektorer, mens de tre
ungdomsskolene kom under én områ-
derektor. Jeg har aldri skjønt hvorfor
de gjorde dette. Vi fikk aldri noen
begrunnelse.
Det var i alle fall neppe økono-
mien, mener hun, for dem som var
ansatt fortsatte i stillingene sine, det
ble bare innført et ekstra nivå. Men
de praktiske konsekvensene av dette
nivået var at antallet møter økte dras-
tisk.
– Det var stadig faste møter der vi
skulle «informeres», for dette var
PÅ REKTORS KONTOR
82
Bedre Skole nr. 4
■
2016