8 / 100
FORGRUNN
Peder Haug:
Eva Simonsen har rett
Professor i pedagogikk ved Høgskolen
i Volda, Peder Haug er enig i at den
inkluderende skolen ser ut til å være
gitt opp.
– De utdanningspolitiske signalene
bærer i alle fall bud om at dette er gitt
opp, og denne delen av utdanningspoli-
tikken blir nesten ikke nevnt lenger. Eva
Simonsen har nok rett.
Men dette er ifølge Haug ikke en
prosess som har startet med den nåvæ-
rende regjeringen, den har bare eskalert
neglisjeringen av oppgaven. Han min-
ner om at det nasjonale Statens råd for
likestilling av funksjonshemmede ble
nedlagt under den forrige regjeringen
(i 2013).
– Dette var en institusjon som skulle
gi regjeringen råd om inkludering av
funksjonshemmede, og når man valgte
å legge dette ned, så må man oppfatte
dette som et signal om at dette ikke len-
ger skulle prioriteres. De samtidige ut-
danningspolitiske dokumentene omtaler
nesten ikke utfordringer knyttet til inklu-
dering i skolen. For eksempel foreligger
det en melding til Stortinget om skolen i
framtida. I den meldingen er hensynet til
inkludering og hva det krever av skolene
ikke diskutert. Det signaliserer tydelig
at temaet ikke engasjerer i regjeringens
utdanningspolitikk. Planene for den nye
femårig grunnskolelærerutdanningen
omtaler nesten ikke denne utfordringen,
og de kommende lærernes kompetanse
for å arbeide i en inkluderende skole vil
bli svært mangelfull, sier Haug.
Praksis får ingen drahjelp
– Når det gjelder det man gjør ute i prak-
sis, så er bildet mer variert. Her tror jeg
det er mange som prøver å leve opp til de
tidligere idealene om å gi et godt tilbud,
men de får ingen drahjelp i dette arbeidet.
Skolene blir gradvis tvunget inn i den fag-
lige prestasjonsspiralen som er skapt av
kravet om mer kunnskap. At det burde
skje samtidig som skolene også utvikler de
andre sidene ved opplæringen i samsvar
med formålsparagrafen forstår de fleste,
men det blir vanskeligere og vanskeligere.
– Det som måles og resultater som
kan benyttes for å sammenligne skoler
får mer og mer makt over virksomheten.
Inkludering handler selvsagt om å sikre
at alle elever skal lære mest mulig, men
det handler også om fellesskap, delta-
kelse, trivsel og medbestemmelse for
alle. Disse sist nevnte elementene står
dessverre i fare for å bli mindre viktige i
skolenes virksomhet som en følge av den
nasjonale politikken, sier Peder Haug.
slippe inn i skolen. Der er de stor sett
forblitt, selv om flere og flere skilles ut
fra den vanlige undervisningen.
– De funksjonshemmede får lov
til å være der så lenge de holder seg
stille og rolige. Men det skjer ellers
lite. De er blitt usynliggjort og de er
omgitt av likegyldighet, i alle fall fra
myndighetenes side, sier Simonsen.
Elevene lærer forskjellsbehandling
Hun mener imidlertid at mange læ-
rere fortsatt gjør en kjempeinnsats,
problemet er at inkludering ikke blir
oppfattet som skolens felles anlig-
gende. Denne gruppen elever blir
definert bort fra allmennlærerens an-
svar, og dermed blir det heller ingen
inkludering.
– Staten skal oppdra til demokrati,
men hva skjer hvis elevene hele tiden
ser at noen av elevene ikke hører til
blant dem? De lærer at i praksis er de
ikke innenfor et inkluderende felles-
skap. De lærer forskjellsbehandling.
Så hvordan har det blitt slik? Si-
monsen mener at politikerne har
sviktet når de ikke har latt slagordene
«inkludering» og «normalisering»
forblitt slagord i stedet for å gi dem et
faglig innhold. Mange skoler har gjort
dette, men slike prosjekter er ikke blitt
løftet opp og gjort synlige. Inkludering
er heller ikke blitt fulgt opp som tema
for forskning de senere årene.
For redde for begrenset
segregering?
– På den annen side, det kan også ha
vært ødeleggende for inkluderings-
prosjektet at noen har vært alt for
redde for segregering. De har sett et
problem i at noen elever er blitt tatt
til side og gitt undervisning for seg i
en periode. Men det er ikke det det
dreier seg om. Man kan gjerne ha et
avslappet forhold til det hele. Det som
gjelder er at barn, lærere og foreldre
må jobbe sammen, og spesialunder-
visning kan fungere som en nødløs-
ning i begrensede perioder, hvis man
setter inn tilstrekkelig faglig kompe-
tanse, sier Simonsen.
Spesialpedagogenes manglende
profesjonsbevissthet
Simonsen er ikke spesielt imponert
over spesialpedagogenes rolle innen-
for denne prosessen. Hun mener de
har ivaretatt sitt samfunnsoppdrag
dårlig, og at de har vært alt for lyd-
høre overfor politikerne.
– Først var de svært ivrige på å få
barna ut av skolen, de fikk en posi-
sjon og bygget seg opp som profe-
sjon. Deretter var de tilhengere av
8
Bedre Skole nr. 2
■
2016