Rett
på sak
Hvor blir det av
yrkesfagløftet?
Etter å ha lest regjerin-
gens forslag til stats-
budsjett, sitter jeg igjen
med oppfatningen av
at de har glemt yrkes-
fagløftet de lovet oss.
Det har blitt
hugget i stein at yrkesfag for-
tjener høyere status. Det har blitt uttalt av så
mange, såmange ganger, at det har blitt en kli-
sjé på lik linje med at en ny regjering gir sine
forgjengere skylden for alt. På samme måte
som at regjeringen ikke vinner lærernes tillit
ved å undergrave profesjonen, kommer ikke
flere til å velge yrkesfag ved at de snakker om
at vi må snakke opp yrkesfag.
En 10.-klassing blir
ikke fristet til å gå yrkes-
fag når det er allment akseptert at det er en
lavstatuslinje. Det øker nemlig ikke rekrut-
teringen til yrkesfag å bare snakke om det, vi
trenger handling. Da trenger vi ikke enminis-
ter som, for å sitere Aftenposten, gjør lite mer
enn å kvittere ut det hanmå gjøre.
Det er spesielt
én linje som skiller seg ut på
all statistikk, byggfag. Med et søkertall som i
år sank med 16 prosent sammenlignet med
året før, er det all grunn til bekymring. En
annen statistikk som toppes av samme linje,
er elevers kostnader til utstyr. Basert på tall
om elevers kostnadsnivå fra 2009 kunne
man i 2012 anta at en byggfagelev etter vide-
regående trinn 2 hadde brukt 6000 kroner av
egen lomme. Ser man på håndverkeryrkene,
serman også at dette er yrker somer preget av
høy arbeidsinnvandring og til dels mye svart
arbeid. Det er komplekse årsaker til at en stu-
dieretning er upopulær, men det er helt klart
enkelte ting vi kan ta tak i for å få flere til å
velge yrkesfag.
Stortingsmelding 20 varslet
en kartlegging
av utstyrssituasjonen på de videregående
skolene i landet. Til tross for at kartleggingen
skulle vært gjennomført for lang tid siden, blir
den stadig utsatt. Det utsettes og utsettes i håp
omat varslingen viser at alt er fint og flott. Det
vet vi det ikke er. Vi vet at det trengs penger,
det er bare detaljene omhvormangemillioner
som trengs, som gjenstår. Hadde ministeren
virkelig brydd seg om yrkesfagene ville pen-
gene vært å finne i årets budsjettforslag.
Blant de tingene
elever er mest redd for når
de går yrkesfag, er å ikke få læreplass. Fryk-
ten å starte på et fireårig løp, men risikere å
måtte slutte, uferdig, etter bare to, gir fag- og
yrkesopplæringen et dårlig rykte. Det er helt
åpenbart at vi må sikre læreplass til elevene
dersom vi ønsker å gjøre noe med de lave
søkertallene.
Dette er kunnskapsministeren
enig i, og han
sier han vil gjennomføre det. Her er det imid-
lertid konflikt mellom ord og handling. Vi får
ikke noe yrkesfagløft i år. Festen er utsatt, om
ikke avlyst, og pengene til yrkesfagene kom-
mer ikke. Vi har lenge fortalt myndighetene
hva som trengs. Bedriftenemå få økte tilskudd
for å dekke utgiftene som oppstår når man
tar imot lærlinger. Elevene må få dekket sine
utgifter til utstyr gjennom økt stipend. Sko-
lene må få økonomiske midler til å oppruste
utstyrsparkene. Alt dette lovet Isaksen, men
hvor er pengene?
Benjamin Skiaker Myrstad
leder i Elevorganisasjonen
FOTO
PRIVAT
Til «Få vil undervise de yngste»
i Utdanning nr. 17
Aps nestleder Helga Pedersen har gode innspill i
debatten omhvordan vi bemanner skolene våremens
vi venter på at masterkandidatene entrer klasserom-
mene et sted etter 2022. De pedagogiske høysko-
lene og universitetene vil få kapasitetsproblemer
hvis flere studenter skal være lenger inne og fåmer
veiledning.
Mitt forslag til løsning er at vi bruker fagskolesys-
temet. Fagskolene er vant med å legge opp yrkesret-
tete, kortere studier for demmed fagbrev somvil
videre. La oss kalle det «lettlærer». Jeg er sikker på
at mange av demvi i dag regner somufaglærte, kan
komme inn og utføre et avgrenset undervisnings-
oppdrag. Det kan lages rammer her. De kan være
sykevikarer, utføre oppdrag de er sertifisert til, som
for eksempel lesekurs, ta deler av helsesøsters
ansvarsområde, sommer går i retning avmiljøarbei-
der i det psykososiale skolemiljøet. Innkjøp og en
del logistikk er også tidstyver vi må vurdere omskal
bemannesmed dyremasterlærere.
Lettlærerne kan først og fremst være to-lærere
og utgjøre ekstra voksentetthet i samspill med en
lærer. Og så kan vi markere at lettlærer ikke har full-
makt til å gjøre formell vurdering, ikke være kontakt-
lærer, ikke lage årsplaner, ikke være faglærer sånn
uten videre. Da begrenser vi kommunenesmulighet
til å nedbemanne. Her kan det sikkert byggesmodul-
messigmed sertifisering og utbygging. Moduler
sompedagogikk, skolekunnskap, fagspesifikke
moduler i samspill mellom fagskolene og høgskole/
universitet. Målet bør være at gode lettlærere kan
fullføre studier fram til komplett lærerkompetanse.
I en periodemed lærermangel kan vi ikke kaste
bort verdifulle kandidater. Noen fagarbeidere innen
barne- og ungdomsarbeid vil videre i voksen alder,
innvandrergrupper trenger kanskje litt ekstra tid før
de kan studere, enkelte er i en livssituasjon somgjør
femår studier langt hjemmefra vanskelige. Noen
trenger omskolering, menmå ha en viss lønn fordi
de er etablerte. Jegmener lettlæreren eller hva vi nå
ønsker å kalle en slik stilling ikke er noen trussel for
lærerprofesjonen. I alle fall ikke så lenge vi aksepte-
rer å ta nittenåringer inn i full lærerjobb, for det gjør
vi jo i dag. Det svekker statusen det! Eller somen
tidligere inspektør sa: «En vikar er et menneske som
er edru og våken når jeg ringer klokken åtte!»
Arne O. Walbye
Bruk fagskolene
til å kvalifisere
«Lettlærere»
45 |
UTDANNING
nr. 18/31. oktober 2014
