36 |
UTDANNING
nr. 18/31. oktober 2014
Innspill
«Riksmålstilhengerne
er plassert der hvor
språkavgjørelsene tas.»
At vi i Norge i dag har to skriftformer – bokmål og nynorsk – er for
mange en kime til irritasjon. I de aller fleste familier er det slik at om
en vilkårlig diskusjon nærmer seg punktet til å bli voldelig, vil det å
kaste ut motstandmot nynorsk være en garantert brannslukker.
Sover Språkrådet?
Arne Jørgen
Løvland
lektor ved Vågsbygd
videregående skole i
Kristiansand
FOTO
PRIVAT
Det er som
om bitterheten som var retta mot en
uenighet, i stedet rettes mot et problem. Alle er
hjertens enige i at opplæringa i dette «grautmålet»
ikke bare er bortkasta tid, det er økonomisk gali-
matias og en kime til karakterbrist, dårlig selvtil-
lit, familiekrangler og utallige våkenetter for vår
oppvoksende slekt.
Kan hende er
det motstanden mot den nynor-
ske skriftforma som gjør at folk ikke ser skogen
for bare trær; at det er folkesjela, det språklige
uropphavet de kaster fra seg. I stedet omfavner de
det de tror er det norske – det danske språkopp-
havet. Slik fortsetter de sin kunnskapsløse døs
der de for alt i verden vil unngå omvendelse, slår
seg på brystet og sier: «Bokmålet vil jeg forsvare
til Dovre faller».
Bokmål og bokmål.
Dansk er et mye mer dek-
kende ord for den språkvarianten. Tilhengerne av
dansk har innsett at det å kalle det norske skrift-
språket dansk, det er å undertegne egen døds-
dom. De prøvde seg med riksmål, men heldigvis
var det mange som så galskapen i den varianten,
og fikk den forbudt. Det mindre heldige var at
vi som ei erstatning fikk en voldsom fascinasjon
for bokmålet. Akkurat den overgangen er vond
å forstå; at de kasta på båten det norske språket,
nynorsken.
Finn Erik Vinje
er min store språkhelt. Før i tida
var han hver uke på TV eller i radio og snakka om
hva som var lov og hva som ikke var lov. På ett
eller annet tidspunkt må Vinje ha blitt ei belast-
ning, for en dag var han borte vekk. Han er ikke
pakka helt bort, for han jobber fremdeles med
språket, det viser bokproduksjonen hans, men
det som er dumt, et at vi ikke lenger har noen
som «passer på språket» – vi har mista språk-
politiet.
Jo da, sier du kanskje
, vi har Språkrådet. Jeg har
også alltid trodd at Språkrådet skulle verne det
norske språket, og det gjør de sikkert – på sin
måte. Nå har riktig nok historien vist oss at rådet
i mindre grad enn Finn Erik Vinje er beslutnings-
klare. Dersom noen skreiv eller sa «efter disse
normer …», var Vinje der med en gang. Jeg har
aldri noensinne opplevd Språkrådet i den posisjo-
nen. Kan hende er uenigheten internt for stor, for
er det noe de siste språkendringen ikke er prega
av, så er det presisjon, heller en ugjennomtrengelig
jungel av muligheter.
På nettsiden sprakradet.no
under tittelen «Dette
gjør Språkrådet», står det lista opp sytten punkt.
Punkt nummer fire sier: «Vi forvalter rettskrivin-
gen i nynorsk og bokmål og følger med på hvordan
språket utvikler seg.» Det står at de «følger med»,
og da forventer jeg handling.
I mitt hode
er et språkråd en organisasjon som
forvalter rettskrivinga, men også et råd som påpe-
ker feil og mangler, og noen som korrigerer når de
ser at vi beveger oss i feil retning. Ikke en eneste
gang har jeg registrert at de står opp og sier «Nå
beveger vi oss i heilt feil retning. Skal vi bevare det
norske språket, må vi …»
Nei, Språkrådet gjør
ikke det. De sover! I
A-Magasinet den 25. januar 2013 skreiv Vetle
Lid Larssen et utfall kalt «Ditt språk». Da han
skreiv dette, må Lid Larssen nettopp ha våkna
opp av den samme søvnen som Språkrådet er i,
men i motsetning til Språkrådet som fortsetter
søvnen, får Larssen en språklig erkjennelse. Han
vil ikke kjempe for det norske, men det danske.
Han velger det mang en byråkrat har trodd var
løsninga – angrep. Da gjør han, som østlendin-
ger, de gråsprengte i vest, mediene og forlagshusa
– feier til side det urnorske språket, og i stedet
