37 |
UTDANNING
nr. 18/31. oktober 2014
raljerer han over alle dem som ikke tenker som
ham og hans likesinna.
Han skriver:
«Du skal ikke være flau for at
du 500 år etter at dansketiden begynte, 200 år
etter at den tok slutt, gir faen med fett på i hele
greia. At du for lengst har skjønt at et språk er
en levende organisme, påvirkelig og foranderlig,
og at det å beklage dets bakgrunn er like lat-
terlig som å skamme seg over en tante du aldri
har møtt. Ja vel, det var suspekte individer som
smidde det om til et førsteklasses verktøy: Det
var drankeren Ibsen, horebukken Bjørnson,
katolikken Undset og nazisten Knut. Det var
Bjørneboe og Haff og Jacobsen og Hjorth. Det var
Fønhus og Klatremus og Donald og Duck. Det
ble til det språket du bruker i dag. En horunge;
infisert fra utlandet, med sine melodiøse en-
endelser og skarpe klang.»
Larssens prosjekt er
å hegne om det danske språ-
ket. Målet er å bevare riksmålet, og bakgrunnen
for angrepet er opplagt; han gremmes over hun-
kjønn, a-endinger, diftonger og den store dialekt-
floraen. Derfor åpner han sitt innlegg med: «Du
skal være stolt av språket ditt, selv om du skriver
bokmål. Du skal våge å ta ordet i forsamlinger, selv
om du ikke har en interessant dialekt. Du skal ikke
stå med luen i hånden, nederst ved bordet, fordi
du ikke elsker diftonger, kløyvd infinitiv eller sier
«Simit, sjå ka du’ruku svæka meg ta dusis»».
Den enorme fascinasjonen
som han og mediene
har for det danske språkopphavet, har alltid for-
undra meg. Jeg kan finne tusenvis av eksempler
på at grunnen til at folk har lagt sin elsk på bok-
målet, er uvitenhet, men den begrunnelsen kan
ikke brukes på Larssen – kultur- og språkopplyst
som han er. Det handler i stedet om kontroll, om
klasseskille og det å vise at noen er bedre enn
andre. Språkkampen står altså på stedet hvil – det
er embetsstatens mål mot landets (folkets) mål.
Larssen skriver:
Dine
forfedre var embetsmenn
fra Vejle, offiserer med røtter i den danske marine,
handelsreisende fra Fredrikstad og gud forby,
prester, med utdannelse fra helvetespølen sjøl:
København.
Aftenposten,
én av Larssens arbeidsgivere, har i
årtier misjonert for riksmålet. De har bevisst kjørt
sin egen språklinje, også om den har vært på tvers
av eller i opposisjon til gjeldende lov eller norm.
Det er i dette miljøet Larssen har trådt sine barne-
sko, og det er dette miljøet som har født den ene
skribenten etter den andre, og slik har de befolka
den riksmålske språktradisjonen og spredt sine
apostler utover hele Medie-Norge.
Regjeringa skreiv i
stortingsmelding nr. 48, Kul-
turpolitikk mot 2014, at «Språk er eit komplekst
og nyansert instrument for kommunikasjon av
tankar og kjensler, men det er òg eit kulturpro-
dukt, skapt og utvikla gjennom fleire tusen år; det
er med på å gje ulike folkeslag kulturell identitet.
[…] Språket kan liknast med eit blodomløp i kul-
tur- og samfunnslivet. Språk og kultur vert ofte
uttalt i same andedrag. Vår kultur er langt på veg
ein språkkultur.» Som norsklærer i videregående
skole er en av mine viktigste kamper kampen for
det norske språket og den norske kulturen. Jeg skal
være en av dem som hjelper til å formidle den og
hjelpe til med å pumpe språket rundt i de norske
elevers blodomløp – det norske språket.
Noen vil tro
at det å forsvare nynorsken, er det
desidert vanskeligste for en norsklærer. Det er
selvsagt riktig, men i de seinere åra dreier kampen
seg mer og mer om å få stansa snikinnføringa av
riksmålet (eller sagt med en eufemisme, moderat
bokmål). Det er her Larssen og Språkrådet smel-
ter sammen med Riksmålsforbundet og det øvrige
Medie- og Forlags-Norge i det som er en språklig
ensretting – en bevegelse mot et nytt riksmål.
På Riksmålsforbundets hjemmeside
raljeres det
over norske former som hunkjønn, a-endinger
eller diftonger, og de mener at å skrive «Kvinna
blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet
med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida
si», grenser til språklig galskap.
Det samme gjør
Larssen i sitt innlegg: Du er ikke
fra dalom. Du bor ikke i gamme. Du har ingen
fetter på Vinstra. Du er en vanlig, halvforvirret,
kvarturban kulturelsker, som drikker rødvin fire
ganger i uken og leser Nesbø i skjul. Vær stolt
av det. Ikke la romantikerne fortelle deg at du
ikke er bra nok, fordi du skriver «skrev» og ikke
«skreiv», fordi du sier «tingene» og ikke «tinga».
Ikke la dem tyne deg.
Legger du merke
til omslaget, raljeringa og den
nedlatende tona overfor alle dem som ikke har
opphav i hovedstaden? Omkring oss pågår det en
usedvanlig viktig kulturkamp, en språkkamp, en
kamp om vi skal bevare det norske eller om vi skal
la noen dytte på oss det danske språket. På en eller
annen måte har riksmålsfolket klart å sette dette
i et system. Riksmålstilhengerne er plassert der
hvor språkavgjørelsene tas; på toppen av enhver
organisasjon innafor aviser, mediehus, språkråd
og så videre. Det triste er at vi som kjemper mot
denne utviklinga, er svært få.
Det riksmålsforkjemperne gjør,
er å ta bort
a-verba fra bokmål. Vi skal ikke skrive kasta
eller hoppa. Vi skal heller ikke skrive a-ending i
bestemt form flertall i intetkjønnsord som husa,
barna og trea. Diftonger vil de ikke se, skreiv,
dreiv eller heiv. Den aller viktigste språkkampen
står om hunkjønnet kontra riksmålets felleskjønn.
Leser du i nye lærebøker som benyttes i videregå-
ende skole, er hunkjønnet radert bort – til og med
i bøkene i norskfaget er det fraværende. Du skal
verken lese eller ha lov til å skrive novella, pæra,
boka, hytta.
I alle norske aviser
og andre trykte publikasjoner,
er dette den rådende normen: ingen hunkjønn,
ingen a-verb, ingen diftonger og et flatt og livløst
intetkjønn. Riktignok finner vi noen a-endin-
ger i Dagbladet, og hunkjønnets siste bastion er
Stavanger Aftenblad. Selv ikke på Språkrådets
sider, de som etter eget utsagn skal representere
«hele»språket, har jeg funnet noen av ovenfor
nevnte former – for også der dominerer riksmålet.
Vi må bli flere
, for kampen pågår nå, over alt. Vi
trenger en til å fronte kampen: Finn Erik Vinje,
kom fram!
Se tilsvar fra Språkrådet på side 43.
