34 |
UTDANNING
nr. 13/22. august 2014
Friminutt
Før hadde Aftenposten
et artig lite intervju bak-
erst i A-magasinet. Det ene spørsmålet var: Har
du politikerforakt? De fleste hadde ikke det. Ikke
jeg heller. Hvis jeg hadde blitt intervjuet, ville jeg
svart at jeg beundrer dem som orker. Jeg jobbet en
gang i Lillesands-Posten. Et par ganger dekket jeg
kommunestyremøtene. Da måtte jeg forholde meg
til sakspapirene. Skrekk og gru! Det blir aldri noen
lokalpolitiker av meg.
Da jeg var liten,
trodde jeg at politikk først og
fremst, for ikke og si fullt og helt, handlet om å
være uenig med noen i noe. Jeg tror at jeg innerst
inne kanskje tror det ennå. Når noen foreslår å
hjelpe, mener andre at å hjelpe er å oppmuntre
til irriterende tull og tøys og ris til egen bak. Hvis
vi setter opp sprøytebuer for narkomane, vil jo
folk bli heroinavhengige. Hvis vi setter opp doer
til tiggerne, vil jo folk begynne å tigge. Hvis vi er
hyggelige med dem som kommer og vil bo her, vil
det jo bare komme enda flere. Nei, vi kan ikke la
asylbarna få bli, da vil jo folk ta med seg barna sine
og komme hit når de har det vondt. Og kanskje de
folka ikke har det vondt nok. Kanskje de lyver litt
Petit
Tilbakeblikk
Forbaska folk!
om hvor vondt de har det, bare fordi de vil ha det
bedre. Tvi vøre!
Jeg klarer liksom ikke
være med på logikken her.
Kanskje det er fordi jeg ikke er politiker. Kanskje
det er fordi jeg er altfor glad i å være enig. For meg
blir dette som å si: «Nei, vi kan ikke ha noe brann-
vesen. Hvis vi betaler folk for å slukke branner, vil
de jo gå rundt og tenne på hus. Nei, vi kan ikke ha
noe helsevesen, for hvis vi betaler folk for å fikse
folk, så vil de jo gå rundt og ødelegge folk.»
Hvem er folk,
egentlig? Du vet… folk; de som gjør
livet vanskelig og som alltid skal gjøre alt galt. De
som ikke skjønner noen ting. Som utnytter alle
situasjoner og alltid ødelegger for alle andre. De
som gjør at politikerne ikke får gjennomført det
perfekte samfunnet de hadde fått gjennomført
hvis det ikke var så mange irriterende folk alle
steder.
Jeg tror
det hadde vært mye lettere å være poli-
tiker hvis det ikke fantes folk. Akkurat som vi av
og til drømmer om en skole uten elever, drømmer
kanskje politikerne om et land uten folk?
«Jeg tror det hadde vært mye
lettere å være politiker hvis
det ikke fantes folk.»
Hilde Eskild
lærer, forfatter og forteller
ARKIVFOTO:
PRIVAT
GLIMT
Skolestart
i 1951
Forventningsfulle jenter
sitter i sin fineste stas på
første skoledag på Ruse-
løkka skole i Oslo, med
«frøken» i bakgrunnen.
FOTO
NTB SCANPIX
For 50 år siden
Lønnsoppgjøret 1964
Lektorlagets klare svar
under uravstemningen
er et uttrykk for den
misnøye som nå her-
sker innenfor etaten.
Misnøyen gjelder først
og fremst vår lønns-
plassering i forhold til
andre grupper vi kan
sammenligne oss med.
Det er gått mange år
siden Lærerlønnskomi-
teen og det nye regula-
tiv av 1956.
Siden den tiden har vi
stått stille, mens andre
har rykket opp.
Den høgre skolen
nr. 12/1964
For 25 år siden
Rådmann tålte
ikke lærere
Rådmannen i Åmot
kommune i Øster-
dalen sa i sommer
opp stillingen sin i
et ekstraordinært
kommunestyremøte.
Lang tids aggresjon
mot politisk aktive
kvinnelige lærere
hadde bygd seg opp, og
kritikk av kommune-
administrasjonens
handtering av en lokal
flyktningesak utløste
oppsigelsen.
I begrunnelsen for opp-
sigelsen påsto rådman-
nen at to av politikerne,
karakterisert som en
del av «lærer-troi-
kaen», til Norsk Skole-
blad skulle ha navngitt
ham og omtalt ham
som «barnehagehater».
Norsk Skoleblad
nr. 24/1989
