38 |
UTDANNING
nr. 13/22. august 2014
Innspill
Dagens debatt omgrunnskolens religions-
fag er mer enn en debatt vedrørende bok-
stavenK og i hvor stor grad kristendommen
skal få være dominerende i undervisningen.
Det er også et spørsmål omhvilke verdier
som faktisk ligger til grunn for opplæringen
i skolen.
I samarbeidserklæringen mellom
regjeringspartiene Høyre
og Fremskrittspartiet og sentrumspartiene Venstre og Kristelig
Folkeparti kommer det frem at faget Religion, livssyn og etikk
(RLE) skal endre navn til Kristendom, religion, livssyn og etikk
(KRLE). På nåværende tidspunkt vet vi ikke så mye mer enn at
det medfører å legge til en K i navnet og at 55 prosent av tiden
skal være forbeholdt kristendom.
Gjennom blant annet en informasjonsfilm har Human-Etisk
Forbund likevel vært ytterst kritisk til endringen av faget. I lik-
het med flere andre har forbundet blant annet stilt spørsmål ved
hvorvidt en slik endring vil kunne føre til at faget kan være i
strid med menneskerettighetene. Det har sin bakgrunn i at Den
europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2007 slo fast
at det gamle KRL-faget var i strid med Den europeiske mennes-
kerettighetskonvensjonen, ved at det ikke tok tilstrekkelig hen-
syn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. EMD
påpekte spesielt de kvalitative forskjeller som tilsynelatende
eksisterte mellom undervisningen i kristendom og de øvrige
delene av fagene. I seg selv var det ikke nødvendigvis proble-
matisk at kristendom ble fremhevet spesielt, ut i fra den unike
posisjonen kristendom historisk sett har hatt i norsk historie.
Problemet var imidlertid, ved siden av spørsmålet om fritaks-
rett, at norsk skole også hadde en «kristen» formålsparagraf.
Det skapte en uheldig kombinasjon av en kristen formålspara-
graf og overvekt av kristendomsfaglige emner.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har imidlertid
slått fast at det nye faget vil være innenfor kravene fra EMD,
blant annet ved at det vil være mulig å søke om fritak fra faget
og at det ikke skal være forkynnende. Samtidig har det fra regje-
«Spørsmålet
blir da om
tiden med
en kristen
formålspara-
graf faktisk
er historie.»
Er vi i ferd med å gå i en gammel felle?
ringens side også blitt poengtert at den ikke vil gjeninnføre en
kristen formålsparagraf. Slik sett burde det ikke være noen
umiddelbare problemer med å gjøre en slik endring, hvis man
ser bort i fra en mulig uheldig symboleffekt. Jeg vil ikke her spå
noe om hvordan KRLE-faget i praksis vil komme til å se ut, men
jeg vil gjerne dele noen tanker vedrørende skolens formålspara-
graf, om enn bare for å gi den litt sårt tiltrengt oppmerksomhet.
Ett av de kritiske punktene som ble rettet mot det gamle KRL-
faget, var altså at det i kombinasjon med en kristen formålspa-
ragraf var problematisk. I 2009 fikk norsk skole imidlertid en
ny formålsparagraf for opplæringen i skolen, som ifølge davæ-
rende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) betydde at
den kristne formålsparagrafen var erstattet med et livssyns-
nøytralt grunnlag og et inkluderende grunnlag for opplæringen:
«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen
og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for mennes-
keverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving,
likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike
religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»
Skolens formålsparagraf fremstår her med et tilsynelatende
tredelt verdifundament. Det vil si at opplæringen skal bygge
på kristne og humanistiske verdier, på bestemte fellesverdier
og på verdier i andre religioner og livssyn. På den ene siden
representerer en slik formulering utvilsomt en endring fra
tidligere paragrafer, hvor skolens oppgave var å gi elevene en
«kristen og moralsk oppdragelse». Samtidig kan det også tolkes
noe annerledes. Her understrekes det allerede i første setning at
skolens opplæring skal bygge på grunnleggende verdier i kristen
og humanistisk arv og tradisjon. Det fremstår utvilsomt som et
sterkt symbol på hva som først og fremst er viktig for skolen.
Symboleffekten underbygges så ytterligere ved å fremstille de
såkalte samlende verdiene som eksempler på kristne grunn-
verdier. Til slutt presiseres det at disse verdiene også kan ses i
forbindelse med øvrige religioner og livssyn, samt menneske-
rettighetene, uten at det på samme måte understrekes at skolens
opplæring skal bygge på disse.
Spørsmålet blir da om tiden med en kristen formålsparagraf
faktisk er historie, og hvorvidt en endring av RLE-faget likevel
vil kunne være problematisk i et menneskerettighetsperspek-
tiv, på samme måte som KRL-faget i sin tid var. Selv om jeg i
utgangspunktet ikke er i mot å gi kristendommen en overord-
net posisjon i skolen, grunnet den særstilling den utvilsomt har
hatt i norsk historie og samfunn, er det viktig at vi er bevisst
hvilken grad av dominans vi legger til grunn. I et globalisert og
flerkulturelt samfunn vil et balansert verdigrunnlag være avgjø-
rende, samtidig som et religionsfag vil være en viktig arena hvor
elevene får lov til å diskutere hvilke verdier som et fremtidig
samfunn bør bygge på. En fortsatt «kristen» formålsparagraf
og et religionsfag med overvekt av kristendom er ikke da nød-
vendigvis veien å gå.
Karl-Arne Næss Korseberg
stipendiat, Pedagogisk institutt,
Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet.
FOTO
PRIVAT
