37 |
UTDANNING
nr. 13/22. august 2014
Barn og unge med
ADHD i skolen
Av Roar Engh
Cappelen Damm Aka-
demisk, 2014
118 sider
problemadferd ikke utelukkende er et
resultat av ADHD, men like gjerne skyl-
des manglende kompetanse og forståelse
både hos oss som lærere og hos skolele-
delsen. Dette er det grunn til å merke seg.
I boka gis flere eksempler som underbyg-
ger dette.
Det har vært mye diskusjon rundt
hvorvidt ADHD-symptomer avhjelpes av
medisinering – og hvorvidt medisinering
uansett er ønskelig. Engh viser til eksem-
pler der medisinering har ført til tristhet
og depresjon – i hvert fall i startfasen.
Men han gir også eksempler på at medi-
sinering har hatt meget positiv effekt
helt fra begynnelsen, og for mange har
ført til sterkt forbedret livskvalitet. Han
viser til Pål Zeiner, overlege i psykiatri,
som konkluderer med at minst 75 prosent
responderer positivt på medikamentell
behandling. Det skinner gjennom at
Engh har liten sans for dem som på rent
prinsipielt grunnlag er mot medisinering
– og ikke minst for dem som benekter
eksistensen av ADHD. Det har vært hev-
det at medisinering av unge lett fører til
rusmisbruk. Imidlertid viser forskning at
det motsatte er tilfelle.
Roar Engh skriver både klokt og saklig.
Han har lang erfaring og tydelig kunn-
skap om det han tar opp. Beskrivelsene
hans er gode, og de mange rådene han
gir, er verdt å merke seg og følge. Dette
er et tema Engh har vært engasjert i gjen-
nommange år, både som lærer for elever
med ADHD og som ansvarlig for lærer-
utdanning i spesialpedagogikk. Han har
samtalt med og intervjuet en lang rekke
personer med ADHD, og både foresatte
og lærere for denne elevgruppa. Noen av
disse samtalene og intervjuene deler han
med oss, i noen tilfeller ved å la dem selv
fortelle sin historie. Det er meget sterk
lesing! Og det viser oss mangfoldet med
denne diagnosen. Som en mor sier: «Har
du møtt ett barn med ADHD, ja, så har du
møtt ett og bare ett».
I det lengste kapitlet (30 av bokas totalt
118 sider) gjennomgår Engh hva opplæ-
ringsloven sier om blant annet retten til
spesialundervisning, individuell opplæ-
ringsplan (IOP) og tilpasset opplæring. At
opplæringsloven brytes hver eneste dag,
er det neppe tvil om. Også i dette kapitlet
gir Engh mange og gode råd for under-
visning av barn og unge med ADHD. Et
godt samarbeidmed elevenes foresatte er
uvurderlig. De kjenner barnet, og kan gi
råd til lærere og skoleledelse. I dette kapit-
let stilles det også spørsmål om hvorvidt
en ny vurderingspraksis kan gi elever med
ADHD en bedre skolesituasjon.
Roar Engh har igjen kommet med ei
god og viktig bok. Den bør bli obligato-
risk lesing for alle som har tilknytning til
skole og undervisning.
