En
forkjemper
for de minste
Barnehagebarn har det bra i Norge, og det gjelder også deminste – ett- og toåringene. Men
ikke alle har det bra nok, menerMay Britt Drugli. Det skyldes at barnehagen fremdeles
primært er innrettet mot de eldre barna, gjennom forskning og gjennom førskole- og
barnehagelærernes utdanning.
INTERVJUER
ARNE SOLLI
Gjennom en mangslungen karriere utdannings- og arbeids-
messig fantMay Britt Drugli sin nisje i barnehagepedagogik-
ken, med vekt på deminste barna, og blant deminste barna er
hunmest opptatt av de vanskeligstilte, de fra familier som av
ulike årsaker kan ha større behov for hjelp fra storsamfunnet
enn hva de fleste familier trenger. Og ikkeminst er hun opptatt
av hva barnehagen kan gjøre for disse barna.
– Barn i norske barnehager har det generelt bra, og dette
gjelder også ett- og toåringene, sier hun. –Ettersomom lag 80
prosent av alle ettåringer nå går i barnehage, er jo det betryg-
gende, men samtidig betyr ikke det at alle ettåringer har det
bra
nok
. Vi har etter min mening ikke gjort nok for å skape
en barnehage som fungerer også etter de minstes premisser;
barnehagen er først og fremst til for de større barna, de som
nærmer seg skolestartalder, og førskolelærernes utdanning
er også vinklet inn mot disse større barnas behov.
Nå sombarnehagen i langt større grad enn for noen år siden
er blitt fylt opp med ett- og toåringer, er det blitt avdekket at
den lider under et kompetansemessig etterslep, sier hun.
–Genereltmener jeg ikke at deminste går rundt og lider nød
i norske barnehager, fortsetter Drugli, - men jegmener de ofte
ikke får dekket sine behov godt nok fordi førskolelærerne og
personalet for øvrig ikke er segdeminstebevisste i stornokgrad.
– Ett- og toåringene er litt annerledes enn de større barna:
De sender ut andre signaler, de er lite verbale, de må tolkes
annerledes, de krever mer av personalets sensitivitet for hva
sommå til, sier hun. – Dertil kommer at noen av disse barna
er mer sårbare enn andre; de kan ha et «vanskelig» tempera-
ment ettersom de ikke kan regulere emosjonene sine, de kan
være utydelige, usynlige, kanskje fordi de kommer fra utrygge
hjemmemiljøer.
–Når vi nå har fått såmange av deminste inn i barnehagen,
har barnehagene ofte måttet ty til improvisasjon og nødløs-
ninger, det er ofte blitt løsninger av typen «nå må du jobbe
på småbarnsavdelingen», mye etter tilfeldighetsprinsippet
og uten skjeling til hvem blant personalet som kunne være
mest egnet.
BLU IKKEGODTNOK
Vi er i ferd med å innføre en ny
barnehagelærerutdanning
(BLU) her i landet – se reportasjer fra Sogndal ogVolda i denne
utgaven av Første steg. Drugli har merket seg at små barns
sosioemosjonelle utvikling fortsatt ikke er et satsingsområde,
noe hun mener det burde vært. Druglis arbeidsplass RKBU
ved NTNU i Trondheim var en av høringsinstansene da BLU
i sin tid ble utredet.
– Jeg vil si at vi nok fortsatt har en vei å gå når det gjelder
barns tidlige utvikling og vektleggingen av småbarnspedago-
ET MØTE MED
MAY BRITT DRUGLI
«…motivasjonen
blir feil når gode
barnehager begrunnes
med ønsket om gode
PISA-resultater. Det blir
for snevert!
første steg nr
2
|
2014
|
29
