om barnets overgang fra den ene institusjonen til den andre,
er Drugli oppgitt over det hun kaller «lærernes profesjonelle
arroganse».
– Det er helt klart at barnehagen er mye mer interessert i
samarbeid med skolen om barnets skolestart enn hva skolen
er med barnehagen, sier hun. – Samtidig ser vi store varia-
sjoner fra kommune til kommune; noen barnehager og skoler
samarbeider veldig bra.
Drugli ville foretrekke at barnehage – skole-samarbeidet ble
forankret på kommunenivå. Da ville samarbeidet bli mindre
personavhengig, mindre preget av å være et enkeltmannsfo-
retak, somhun sier: –Det finnes nok av eksempler på ildsjeler
somhar fått i stand et godt samarbeid, så slutter vedkommende
av en eller annen grunn, og det hele smuldrer opp.
DENPOLITISKEVILJEN
Trass i at enhver gjennomsnittlig norsk politiker vil si noe
sånt som at barnehagen er viktig for barn, og gjerne at den
er en viktig forebyggende samfunnsinstans, er Drugli ikke
imponert over deres stå på-vilje for barnehagen.
– Politikerne later jo til å mene at en rekke problemer og
utfordringer som har med barns oppvekst og intellektuelle
utvikling å gjøre, skal kunne løses i barnehagen. De ressursene
sombarnehagen trenger for å løse oppgavene, er de imidlertid
ikke villige til å tilføre den, sier Drugli. Hun legger til at mye
kunne oppnås dersom kommunikasjonen mellom praksis-
feltet og forskningsfeltet på den ene siden og politikere og
beslutningstakere på den annen, ble bedre enn hva den er i dag.
Hun er også oppgitt over det politiske Norges PISA-tenk-
ning, og over at barnehagen er gitt en plass i denne tenkningen.
– Det blir feil når satsing på barnehage skal kvitteres ut
gjennom bedre matematikkresultater i tredje klasse. Det er
viktig at barna får et grunnlag slik at de gjør det godt i skolen,
men for ettåringene er livet her og nå det som teller.
–Gode barnehager vil bidra til at barn gjør det bedre på sko-
len, sier hun, –menmotivasjonen blir feil når gode barnehager
begrunnes med ønsket om gode PISA-resultater. Det blir for
snevert! Vi må satse på barnehagen fordi barn har godt av å
være i barnehage, og når barn har det godt og får leve trygge
og stimulerende liv, vil vi likevel få den gevinsten det er at de
gjør det godt på skolen.
Drugli sier hun er redd for at i dagensNorge vil det være let-
tere å få gjennomslag for etmatematikkprosjekt for femåringer
ennet prosjektmedmål å etablere enbestmulig relasjonmellom
ett- og toåringene og barnehagepersonalet – selv omdet er det
siste man burde satse på! Først og fremst av hensyn til risiko-
barna; det er de somvil ha lettest for å falle igjennompå skolen.
DETBEGYNTEMEDENBROSJYRE
I sin ungdom var Drugli innom både det ene og det andre,
uten helt å finne seg til rette. Men så en dag kommoren med
en brosjyre.
– Moren min jobbet på et skolekontor, og en dag kom hun
hjem med en brosjyre som handlet om cand. paed.-studiet.
Da hadde jeg vært lærervikar i Meldal i Sør-Trøndelag i et
halvt år, det var min pedagogiske erfaring. Jeg begynte på
pedagogikkstudiet, på Blindern, og jeg ble cand. paed. i 1985.
Hun fattet interesse for familiepedagogikk, pedagogisk
sosiologi, utviklingspsykologi og det å forstå et oppdragel-
ses- og oppvekstmiljø i en helhetlig kontekst. Særlig ble hun
påvirket av et vikaropphold som miljøarbeider ved mødre-
hjemmet Nanna Maries hjem på Nordstrand i Oslo, der hun
fikk interessen for barnevernets arbeid. Mer familie- og
småbarnskompetanse fikk hun gjennom arbeid ved Heggeli
barne-hjem med spesielt ansvar for foreldrearbeid, og ved
Alines spedbarnsenter, som var det tunge spedbarnsbarne-
vernet i Oslo på den tiden. Senere arbeidet hun med flere
utviklingsprosjektet i barnehager i Trondheimkommune. Der
var det på hele 1990-tallet en stor satsing på kvalitetssikring av
voksen – barn-relasjonen ved hjelp av videobasert veiledning.
– Jeg fikk mye erfaring med familieutredningsarbeid og
mye kompetanse innen små barns utvikling, med foreldre –
barn-samspill, med samarbeidmed foreldre i risikogrupper, og
med personal – barn-samspill. Slik ble løpet lagt for min del,
sier hun. – Jeg fantminnisje. Nå er jeg så heldig at jeg også får
forske på disse områdene, i samarbeidmed ulike barnehager.
– Barnehagen skal være bra for alle barn; de skal få leke og være glade på
sine egne premisser, sier May Britt Drugli. – Personalet i barnehagen skal
ikke trekke seg unna, de skal være til stede for å hjelpe og råde barna.
Foto: Arne Solli
første steg nr
2
|
2014
|
31
