i barnehagesammenheng. Undervis-
ningsbegrepet er eksempelvis fravæ-
rende i rammeplanen. Læringsbegrepet
har fått en tydelig plass, det snakkes om
uformelle og formelle læresituasjoner,
men det komplementære begrepet
undervisning brukes ikke.
KD-ADVARSEL
MOTUNDERVISNING
I Kunnskapsdepartementets (KD) tema-
hefte om natur og miljø (2006), utgitt
for å lette implementeringen av ram-
meplanen, ser det til og med ut som om
det advares mot undervisning; på s. 23
står det at «man skal ikke pålegge barna
noen form for undervisning.
En av de uttalelsene i rammeplanen
somtydeligst peker på førskolelærerens
rolle og ansvar i forhold til barns læring,
er «Personalet i barnehagen må ha et
aktivt forhold til barns læreprosesser»
(KD 2011, side 33).
Østremet al. (2009) uttrykker på sin
side i
Alle teller mer – En evaluering av
hvordan
Rammeplan for barnehagens
innhold og oppgaver
blir innført, brukt
og erfart
at rammeplanen er et politisk
dokument preget av kompromisser
og tilsløringer av motsetninger, og at
den dermed fremstår som en lite tyde-
lig veiviser for pedagogisk praksis i
barnehagene.
Det er nærliggende å anta at når
undervisningsbegrepet ikke brukes i
rammeplanen, er det fordimange, i likhet
med våre informanter i den komparative
studien, assosierer undervisning med
skole og gammeldagse undervisnings-
former sominstruksjon. En rekke peda-
goger og forfattere hevder imidlertid at
undervisning ikke må forveksles med
instruksjon (Broström2006, Doverborg
og Pramling Samuelsson 2013, Imsen
2009).
Undervisning beskrives i dag som
intensjonelle handlinger eller syste-
matisk støtte til barns læring med alle
mulige midler. Det kan både dreie seg
om at man skaper situasjoner der barn
lærer (det man i rammeplanen kaller
formelle læresituasjoner), og at man
utnytter situasjoner somoppstår spon-
tant som en anledning til å lære (det
man i rammeplanen kaller uformelle
læringssituasjoner). Kort sagt dreier
undervisning seg om målrettet arbeid
for å bidra til barns læring og utvikling.
Med utgangspunkt i en slik forståelse
av undervisningsbegrepet, mener jeg vi
skal vurdere ombegrepet skal tas i bruk
innenfor barnehagefeltet.
Språkbruk generer sosiale praksiser
(Fairclough 1992). Ønsker vi at førskole-
læreren skal forholde seg aktivt og
målrettet til barns læring, trenger vi et
begrep som viser til denne rollen ved
yrket. I motsatt fall kan mangel på dek-
kende begrep føre til usikkerhet somkan
generere en passiv holdning til barns
læring.
ENDEFENSIVHOLDNING
TIL FAGOMRÅDENE
I evalueringen av implementeringen
av rammeplanen referert til ovenfor,
konkluderte Østrem et al. (2009) med
at det er utydelig hvordan det arbeides
Foto:
©Vitalinka/fotolia.com
første steg nr
3
|
2014
|
37
