å bli anerkjent i profesjonssammenheng,
var nettopp kvinnedominansen blant av
kjennetegnene (Fauske 2008). I tillegg til
dette var semiprofesjonene underlagt en
sterkere grad av byråkratiske ordninger,
noe som reduserte autonomien i yrket.
Kampen for å bli anerkjent somprofe-
sjon tiltok utover i 1970- og 1980-årene,
og etter hvert kom det på plass viktige
grunnlagsdokumenter som var med på
å befeste barnehagens posisjon som en
seriøs og nødvendig samfunnsarena. I
1975 kom den første barnehageloven,
og i 1995 komden første rammeplanen.
Parallelt med dette har barnehagens
betydning i samfunnsstrukturen blitt
styrket gjennom forskning og utdan-
ning, og dessuten politisk gjennom
den storstilte utbyggingen etter barne-
hageforliket i 2005. Betoningen av pro-
fesjonens viktighet, og dreiningen bort
fra det hjemlige og familiemessige, ble
ikke minst synlig gjennom overgangen
fra Barne- og familiedepartementet til
Kunnskapsdepartementet, og ogsåmed
Rammeplanen som fulgte denne over-
gangen i 2005, og som ble noe revidert
i 2011.
TRE STRATEGIER
Med dette som bakteppe forstår vi at
barnehagelærerne står midt i en høyst
reell profesjonskamp, og spørsmålet blir
hva slags strategier man velger i denne
kampen – når ønsket er å verne om og
styrke profesjonen. Jeg vil skissere tre
strategier.
Et første alternativ når noen angriper
noe somer viktig for en, er
fornektelsen
.
Dette handler omå snu ryggen til det som
truer eksistensen – i dette tilfelle det
somtruer barnehagelærerens autonomi
ogmetodefrihet.Med en slik strategi kan
man som fagperson lukke seg inne i et
vakuum, der det først og fremst er det
somskjer innenfor barnehagens fire veg-
ger som er interessant. Der fortsetter
man tilsynelatende uberørtmed å dyrke
sin faglighet, godt beskyttet under paro-
len «det er barna jeg er her for». Dette
høres i utgangspunktet greit ut, men det
er grunn til å stille seg spørsmålet om
en slik orientering er med på å styrke
troverdigheten og samfunnets syn på
barnehagepedagogikken, eller om det
faktisk virker mot sin hensikt.
Med tanke på at vi er en del av en
profesjon som sliter med å få kreditt
for faglig tyngde (Nørregård-Nielsen
2006), bør vi kanskje heller arbeide for
å gjøre faget synlig og tilgjengelig, sna-
rere enn å gjemme det bort. Dette fører
oss til betydningen av å kunne beherske
et fagspråk som en del av den profesjo-
nelle identiteten, noe som blant annet
understrekes av Jan Jaap Rothuizen og
Line Togsverd i sitt forskningsprosjekt
ompedagogutdannelsens betydning for
utvikling av profesjonsidentitet (Togs-
verd & Rothuizen 2013).
Foto:
© darko64/fotolia.com
første steg nr
3
|
2014
|
41
