neskene har utformet noe somgår under
betegnelsen
Barnehageoppropet: Nei
til kartlegging av alle barnehagebarn»
(Mossige, 2010).
Historien en klarer å skape ut av all
forskningshenvisningen (og den mer
ellermindre subtile underkommunika-
sjonen omat en enten ermed på notene
eller så bryr en seg ikke om barns ve og
vel) er at Oslos barnehager
per se
er i
en slik forfatning at en ikke klarer å se
om barn kan norsk uten at de kartleg-
ges først. Det blir dermed naturlig, og
nærmest totalt og ubestridelig selvinn-
lysende, at barn
må
kartlegges for å lære
norsk før skolestart.
PROBLEMETMEDKART-
LEGGINGSTILTAKETOG
HAUGLIESKREATIVELESING
Premisset er følgelig lagt – for å få bukt
med utfordringene i Osloskolen, må
minoritetsspråklige barnehagebarn
(som det kan tenkes vil ha for dårlige
norskferdigheter ved skolestart) kart-
leggesmedTRAS «fra barnet har fylt to
år» (Ok, 2013b:8).
AnnikenHauglie forsvarer dette ved
å angripe alle dem som av ulike grun-
ner stiller seg
kritisk
e til et slikt tiltak
(2014): «Fra flere hold forsøkes det nå
å skape myter om TRAS uten hold i
virkeligheten.»
I sitt forsvar av TRAS-tiltaket pre-
siserer hun videre: «1. Alle barn skal
ikke kartlegges, 2. Kartleggingen
skal ikke rapporteres, 3. TRAS er
ikke en test, 4. den kan også brukes
på flerspråklige barn, og 5. TRAS
støttes av ekspertutvalget».
Men hvormye hold er det egent-
lig i disse påstandene?
TRAS er ikke en test, og alle barn
skal ikke kartlegges:
Begge de
kursiverte
utsagnene er et forsøk på å vise at bruken
av TRAS ikke går på tvers av føringene
i rammeplanen, men det er fortsatt
betimelig å spørre om ikke «Språkstan-
darden» likevel gjør dette. For i ramme-
planen står det: «Barnehagen skal
nor-
malt
ikke
vurdere måloppnåelse hos
enkeltbarn i forhold til gitte kriterier.»
(KD, 2011a:56, min utheving.)
Det er vanskelig å forstå dette som
noe annet enn at alle former for verktøy
der en krysser av eller skraverer felter
innenfor ulikeområder etter skalaer, som
for eksempel TRAS’ «mestring», «delvis
mestring» og «ikke mestring»,
ikke
skal
brukes på alle barn. Så selv om TRAS
ikke er en test, hjelper dette lite oppmot
ordlyden i rammeplanen. Og selvomOslo
kommune ikke har vedtatt at
alle
barn
skal kartleggesmedTRAS, ermotivasjo-
nen som sagt at ca 25 prosent av første-
klassingene får §2.8-vedtakomsærskilt
norskopplæring. Om en mener at én av
firebarnskal kartleggesmedTRAS, er det
vanskelig å sedette somnoe annet ennet
ønske om at denne typen vurdering av
måloppnåelse i forhold til gitte kriterier
skal
være normalt i barnehagens arbeid.
Språkstandardens
gjentatte påminnel-
ser om at «det skal være lav terskel for å
tilby språkkartlegging» (Ok, 2013b:5 og
8) understreker også dette.
TRAS støttes av Ekspertutvalget og
kan brukes på flerspråklige barn:
Vi har
altså nasjonale føringer for at en
nor-
malt
ikke
skal vurdere barn etter gitte
kriterier, og en begrunnelse for dette er
det faktumat «gitte kriterier» stort sett
bare passer til «gitte barn».
Ekspertutvalgets rapportmed vurde-
ringer av de åttemest brukte språkkart-
leggingsverktøyene i norske barnehager,
skrev dette omTRAS: «Materiellet vur-
deres likevel
ikke som tilfredsstillende
i forhold til barn med minoritetsbak-
grunn. […] Utvalget vurderer at TRAS
ikke
kan benyttes for å kartlegge norsk-
ferdighetene til barn som er i ferd med
å lære seg norsk somandrespråk.» (KD,
2011b:142, mine uthevinger.)
Dette begrunnes med manglende
forståelse for kulturell variasjon når
det gjeldermønstre for kommunikasjon
med barn i ulike miljøer. Det påpekes
også at det «at aldersinndelingen anven-
des som indikator for majoritetsspråk-
lige barns utvikling, kan gi inntrykk av
at minoritetsspråklige barn ikke følger
normalutvikling» (:141).
At TRAS støttes av Ekspertutvalget,
er mildt sagt kreativ lesing fra Haug-
lies side, all den tid utvalget også sier
at verktøyets «validitet, reliabilitet og
troverdighet er ikke-tilfredsstillende»
(:142).
Kartleggingen skal ikke rapporteres:
Anniken Hauglie understreker (2014)
at «kartleggingen skal skje lokalt i den
enkelte barnehage og resultatene skal
ikke rapporteres videre eller publise-
res.» Det hun imidlertid
ikke
sier noe
om, er at det i
Språkstandarden
står at
«Barnehagens leder rapporterer hvert år
til bydel – og bydelsdirektør til byråds-
avdelingen – hvormange barnehagebarn
som har fått kartlagt sin språkutvik-
ling med TRAS i løpet av året» (OK,
2013b:10). Når vi så vet atmotivasjon og
måltall for kartleggingstiltaket i Prosjekt
Oslobarnehagen er antallet § 2.8-vedtak
ved skolestart, ser vi mulige konturer
av det kvalitetsstyringssystemet Pro-
sjekt Oslobarnehagen har båret bud om,
og som kan frembringe kunnskap om
«effekter av barnehagetilbudet».
50
|
første steg nr
3
|
2014
