JacquesDerrida. For Derrida er det nett-
opp umuligheten ved å ta en beslutning
somgjør beslutningenmulig. Dette er en
ganske annen forståelse av beslutning
enn den tradisjonelle forståelsen i den
vestlige metafysikken, hvor en forestil-
ling om at beslutninger tas på grunnlag
av nøye vurderinger, rasjonelle overvei-
elser og fornuftig beregning er rådende.
Det kan se ut til at evidensbasert fors-
kning på pedagogikkfeltet ønsker å gi
pedagoger sikre løsninger og svar på
hvordan vi skal utøve vår praksis i barne-
hagen. Det kan se ut som den vil gi oss
den kunnskapen som trengs for å ta de
«riktige» beslutningene til «riktig» tid.
Metodene som får stempel som de
«beste», det være seg Bravo-kort eller
Tras, skal gi pedagoger klare, universelle
retningslinjer for hvordan vi skal møte
barnet i ulike situasjoner. Det kan se
ut som om den kunnskapen vi får er så
sikker at vi ikke trenger noe mer enn
akkurat den. Dette er en tydelig objek-
tivering av mennesker og menneskelig
interaksjon imine øyne. Det er en objek-
tivering og en sterk forenkling av noe
somer langtmer komplekst enn det som
kan få plass i en universell metode, og det
vitner omen ganske annen forståelse av
beslutningstaking og pedagogisk ansvar
enn den vi finner hos Derrida.
DETUSIKREOG
UBESTEMMELIGE
– ETISKPEDAGOGIKK
Det usikre og ubestemmelige synliggjør
det etiske i situasjonen. Derrida sier at
beslutninger blir tatt utenfor riket av
kunnskap. Selv om en vet og kan aldri
så mye på forhånd, vil beslutningen
kreve et sprang fra denne kunnskapen.
En slik beslutning er rettferdig overfor
denAndre, ettersomden higer etter å se
singulariteten i denAndres annerledes-
het. I motsetning til rigid å følge ett sett
med regler eller normer for hvilket valg
som skal tas, etterlyser Derrida denne
oppmerksomheten mot hva som er det
spesielle i akkurat denne situasjonen.
Pedagoger står i dette paradokset
hver dag i møtet med menneskene i
barnehagen. Men vi forholder oss også
til loven, til rammeplan og stortingsbe-
stemmelser, de ligger der somet grunn-
lag for beslutningene som skal tas. Det
er ikke snakk om å sveve avgårde i et
ubestemmelig rom, hvor beslutninger
tas helt vilkårlig og vi ikke forholder oss
til noe som helst. Dette opplever jeg er
et vel brukt argument i barnehagen, et
vel brukt argument for å opprettholde
rigide regler i vår praksis. «Men hvis én
får lov, da kommer alle til å ville gjøre
det», hører jeg ofte når regler holder på
å brytes.
Det er denne tviholdingen på reglene
som førsteprioritet jeg er skeptisk til,
og som jeg mener blir uetisk. Regelen
får førsteprioritet, og argumentet blir
at det kommer til å oppstå totalt kaos.
Hvis Trine og Lina får lov til å leke i
garderoben (noe somegentlig er strengt
forbudt), da er tydeligvis konsekvensen
at alle barnehagens barn kommer til å
befinne seg nettopp i garderoben på
samme tid og leke helt vilt der. Det er
denne bekymringen for kaos som for-
undrer meg litt.
Derrida sier at beslutningsøyeblikket
inneholder galskap. Er det denne galska-
pen vi er så redde for? Er ikke den bare
menneskelig? Jeg undrer meg over om
en praksis basert på disse ufravikelige
reglene kanskje er en mindre skummel
praksis å forholde seg til, for mange.
Men etikk er verken enkelt eller behag-
elig. En etisk pedagogikk befinner seg
i mine øyne i spennet mellom regel og
usikkerhet. Jeg vil ikke rope hurra for
en fullstendig ustabilitet, men jeg tror
både vaklingen og det usikre er viktige
elementer i en etisk praksis. Om jeg for-
holdermeg låst til regler og ikke har øye
for forskjelligheten i allemøtene i løpet
av en dag, da overser jeg og tramper på
barnets annerledeshet, jeg stjeler den
på et vis. Om jeg følger regelen, det som
står svart på hvitt, uansett hva barnet
gjør. Det er den enkle måten. Dette er
for meg uetisk.
ENANSVARLIGMÅTE
ÅYTRE SEGPÅ
Det er det jeg prøver å simeddenne artik-
kelen. Jeg forsøker å stille noen spørsmål
til praksiser som blir gjentatt så mange
ganger at de til slutt blir sanne. Og det
eneste somer «lov». Jeg vil vise at denne
spørsmålsstillingen er enmåte å ytre seg
på som ansvarlige førskolelærere. Det
etiske blir veldig synlig omvi forsøker å
se for oss samme ignoreringseksempel,
men overfører det til vår fantastiske og
såkalte «voksenverden».
Tenk dere at en gråtende, frustrert og
irritert venninne kommer til vinkveld
med resten av gjengen. «Nei, nå må vi
bare ignorere henne i en periode. Jeg
har prøvd det, og hun blir stille av det.»
Hvorfor blir slike definisjoner og
«løsninger» plutselig akseptert når det
er barn vi snakker om? Så klart men-
nesket foran meg blir stille, om det blir
ignorert og ikkemøtt i sitt forsøk på nett-
opp åmøtes. Og hva skjer egentlig når et
menneske blir stille? Er denne stillheten
ønskelig i det hele tatt? Jeg har flere gan-
ger undret meg over hvorfor stillhet så
ofte blir et tema i barnehagen. Det kan
virke som om vi dras mot den på et vis,
stillhet blir beviset på atman har fått til
en samlingsstund, har «kontroll» på en
barnegruppe, er en dyktig førskolelærer.
Dette forundrermeg. Det forundrermeg
at kontroll og stillhet har blitt et slags
bevis på at vi er dyktige i jobben vår. At
vi er dyktige førskolelærere.
For meg ligger det en slags avstand
i disse egenskapene. At vi ikke skal
la barna komme for tett innpå oss. Et
klassisk uttrykk for å beherske denne
avstanden er at vi må passe på at ikke
barna spiser oss opp. Jeg har selv blitt
møtt av kollegaermed en stor redsel for
at jeg skal bli spist opp.
ÅLASEGSPISEOGBLI GREPET
– ENPEDAGOGISKFORDRING
Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent
med en annenfireåring. Han har lattmeg
bli berørt av hele seg, og demerkeligste,
underligste og fascinerende ting oppstår
første steg nr
2
|
2014
|
55
