ET SKRÅSIKKERHETSSPRÅK
Det er et språk med en slik skråsikker-
het at det kan virke somomdet virkelig
har funnet svaret på det meste. Både på
hva pedagogikk er (eller bør være), hva
«riktig» læring er, og hvordan dette skal
gjøres. Det finnes ikke usikkerhet eller
ubestemmelighet i dette språket. Peda-
gogikk og læring blir fremstilt så enkelt
sombare det, «vi har funnet løsningen!»
roper dette språket til meg. Det er
man-
gelen
på usikkerhet og ubestemmelighet
som gjør meg skeptisk. Språket har en
oppskriftmessig og fremtidsrettet klang;
gjør du sånn nå, så blir det slik i fremti-
den. Og det skaper en praksis hvor det
plutselig er mulig å fremme ignorering
av et barn som en løsning som virker.
Gert Biesta (2010) skriver at spørs-
målet om hva god utdanning er, har
blitt erstattet med tekniske spørsmål
om effektivitet og effekten av utdan-
ningsprosesser. Den stadigmer etablerte
målingskulturen innenfor utdanning og
forskning er en manifestasjon på dette
skiftet av fokus, skriver Biesta, og dette
ser vi også på barnehagefeltet. Et økt
krav til dokumentasjon, kartlegging og
rapportering er i aller høyeste grad et
eksempel på en målingskultur og en
interesse for «hva som virker».
Smeyers (2006) skriver at utdan-
ning har blitt et hovedområde for «hva
virker»-forskning. Det dreier seg om
kvantitativ empirisk utdanningsfors-
kning, hvor interessen ligger i å finne
effekten av ulike variabler og de signi-
fikante sammenhengene mellom disse
(ibid). Veien en må gå for å få denne
«sikre» kunnskapen omhva som virker
er, som det oftest blir argumentert for,
med vitenskapelig evidensbasert fors-
kning, gjennomstorskala randomiserte
kontrollstudier. Slike studier befinner
seg innenfor instrumentell, ofte kvan-
titativ empirisk forskning, noe som det
Ill.: Karl Rikard Nygaard
første steg nr
2
|
2014
|
53
