i vårt møte med hverandre. Uavhengig
omdet er bare er oss to eller flere tilstede
– det skjer noe somer så vanskelig å sette
ord på. Det skjer noe magisk. Dette har
vært problematisk for flere jeg har arbei-
det sammen med.
En av demåpnetmed følgende utsagn:
«Han kommer til å spise deg opp snart.»
Hjelpes. Men det er et gjenkjennelig
uttrykk. Jeg kan legge til at tonen dette
ble sagt i, muligens ikke vitner omveldig
stor tiltro til min relativt korte erfaring
i barnehagen. Som om dette er noe jeg
sikkert kommer til å skjønne etter hvert,
at denne oppspisingen kan vi ikke ha noe
av.
Hvilke føringer ligger i dette uttryk-
ket om å bli spist opp? Uttrykket «å la
han spise deg opp» er kanskje ikke et
like tydelig eksempel på læringsdiskur-
sens språk som tidligere nevnte «tidlig
innsats» og «langsiktige effekter», rent
språklig sett. Men det er likevel et klart
eksempel på læringsdiskursens språk,
sett ut fra hvilke føringer som ligger bakt
inn i begrepet «spise opp». Jeg opplever
at det her ligger bakt inn noen holdnin-
ger omhva somer profesjonelt, hvordan
en barnehageansatt skal forholde seg til
barna. Å passe på at man ikke blir spist
opp, drar formeg i retning av et ideal om
at det bør være en synlig avstandmellom
voksen og barn. En avstand som inne-
bærer at vi ikke blir berørt, i hvert fall
ikke
altfor
berørt.
Som når en jente gråter og gråter og
vi foreslår ignorering. Som når en rela-
sjon er så sterk at den kan skapemagi for
en hel barnegruppe. For meg blir dette
en slags liksom-avstand. En avstand vi
tror vi kan skape. En avstand vi tror vi
har kontroll over. En avstand vi tror vi
kan regulere og porsjonere ut i passelige
mengder. En umulig avstand.
At denne avstanden er umulig, hand-
ler formeg omdet Biesta, med referanse
til Derrida, kaller
transcendental vold
.
Biesta (2009) skriver at utdannelse
alltid innebærer en krenkelse av elev-
ens suverenitet. Det er dette han kal-
ler transcendental vold. Dette dreier
seg ikke om at pedagogiske relasjoner
skal være voldelige i den forstand at det
utøves fysisk vold, men det innebærer
en bevissthet knyttet til den volden
som utøves når en griper inn i andres
liv. Denne transcendentale volden er
uunngåelig i en pedagogisk relasjon, og
det er også den som gjør det mulig for
unike elever å bli til i verden.
Biesta skriver at vi sompedagoger all-
tid vil gripe inn i barnas liv, forstyrre og
forandre. Vimå innse dette. Det er derfor
jeg vil understreke at å være pedagog
innebærer nettopp en oppspising. Og
jeg ville ikke vært den foruten.
Hvorfor skal jeg ellers arbeide som
pedagog? Jeg ser ingen grunn til å
arbeide sombarnehagelærer om jeg ikke
skal la meg gripe og bli grepet. Jeg ser
ingen grunn til å arbeide som barneha-
gelærerlærer om jeg ikke skal bli berørt
eller berøre. Hvis jeg noen gang kommer
dit at jeg har alle barna på en armlengdes
avstand, slik at jeg kan være
helt
sikker
på at jeg ikke blir spist opp – da er det
pedagogiske prosjektet for meg dødt.
En slik avstand som en teknisk praksis
krever for i det hele tatt å kunne måle,
kontrollere og vurdere mennesker ut i
fra universelle standarder, innebærer
for meg et overtramp.
NEKTÅBLI HYSJAPÅ!
Til slutt vil jeg ta deremed inn i en sam-
lingsstund jeg en gang følte meg fanget
i. Jeg fikk en uggen følelse hver gang jeg
satt i dette rommet, med denne barne-
hagelæreren og 18 barn, hvor samlings-
stunden skulle gjennomføres. Etter et
par – tre slike ganger med uggen følelse
begynte jeg å tenke igjennom hvorfor
jeg syntes det var så ubehagelig. Hva
er det som gjør at jeg ikke trives i dette
rommet?
Jeg begynte å undremeg over omdet
kanskje var littmye
hysjing
somutgjorde
mitt ubehag. For deretter å tenke at jeg
sikkert bare var hyperkritisk fordi jeg i
utgangspunktet ikke er veldig begeistret
for den tradisjonelle samlingsstunden.
Men jegmåtte finne ut omdet var hysjin-
gen som provoserte meg. Så neste dag
tok jeg med notatblokka mi, og satte ett
kryss for hvert hysj som ble utdelt av
førskolelæreren.
Samlingsstunden varte i 16minutter.
17 kryss ble skrevet ned i blokka. Hysjer
du, ønsker du mest sannsynlig stillhet.
Hysjer du, ønsker dumest sannsynlig at
noen skal tie stille.
Jeg har inntrykk av at vår profesjon
også blir hysjet på og oppfordret til å
tie stille, i spørsmål hvor vår kunnskap
virkelig burde vært deltakende og frem-
tredende. Jeg vil oppfordre dere til ikke å
innfinne dere med å bli hysja på. Jeg vil
oppfordre dere til å stå fremog forstyrre
sidemannen, politikeren ellermedarbei-
deren. Forstyrr med deres kunnskap og
erfaring. Forstyrr med deres profesjon.
Det er et etisk ansvar vi har somførskole-
lærere – vi må ytre oss for barnas skyld.
Det er vårt ansvar!
56
|
første steg nr
2
|
2014
