KRONIKK
Barnehagelæreren som deltaker
– og frykten for å bli spist opp
Det å være pedagog innebærer nettopp en oppspising, og
forfatteren vil ikke være den foruten. Å godta oppspising
innebærer også å avstå fra å hysje på barna for å tvinge
dem til stillhet – forfatteren ser paralleller til når
barnehagelærere blir hysjet på av politikere og andre når de
målbærer sine profesjonellemeninger.
Jeg vil begynne denne artikkelenmed en
fortelling om en jente jeg kjente. Da jeg
kjente henne var hun fire år. Hun hadde
lite verbalt vokabular, men desto større
emosjonelt språk. Hun viste tydelig
motstandmot urettferdighet og uttrykte
følelser med sterk tydelighet. Gjennom
sin kroppslighet og tilstedeværelse viste
hunmed hele seg hvemhun er. Hun viste
oss sinmåte å være i verden på, noe som
tilsynelatende var et stort problem for
en barnehageansatt på jentas avdeling.
Dette ble følgelig tema for et grup-
pemøte. Den barnehageansatte hadde
nemlig funnet en løsning! Og ikke nok
med det, hun hadde funnet en løsning
som
virket
! Snakk om flaks. Løsningen
formulerte hun som
ignorering
.
Ordet gir meg grøsninger. Når vi kan
foreslå ignorering av et menneske for
å (sitat) «dempe henne»- er det egent-
lig mulig å utvise et større overtramp
på den Andres annerledeshet? Hennes
måte å fortelle om sin verden på, ble i
denne sammenhengen definert som
«sutring og hyling uten grunn». Uten
grunn. Overtrampet begynner allerede
med definisjonen og formuleringen.
Løsningen virket, fordi jenta ble stille
av ignoreringen. Hun sluttet å gråte. I
læringsdiskursens språk betyr dette at
metoden virket.
What works.
WHATWORKS –
LÆRINGSDISKURSENS
OVERTRAMP
Denne hva virker-trenden spiller inn i
en dreining i dagens språk om utdan-
ning. Et økt fokus på utdanning som en
teknisk praksis, og språket dette brin-
ger med seg, skaper en ny diskusjon om
hva utdanning skal være og være til for.
Dahlberg&Moss (2005) beskriver dette
tekniske språket somen del av en større
dominerende diskurs, det jeg velger å
kalle læringsdiskursen. Det er en diskurs
med røtter i opplysningstida, utviklings-
psykologien ogmodernismen og sompå
mange måter har vært avgjørende for
hvordan vi tenker, snakker, skriver og
gjør pedagogikk, hvor en teknisk praksis
og et økonomisk språk om menneske-
lige egenskaper og relasjoner synlig-
gjøres. En rekke konsepter, verdier og
prioriteringer kommer til syne i denne
diskursen, og disse blir styrende for våre
ideer, tanker og handlinger.
Dahlberg &Moss lister opp en rekke
slike konsepter demener denne diskur-
sen er bærer av;
outcomes
,
cost – benefit
,
readiness for school
, og skriver at slike
ord og uttrykk etter hvert har blitt en
selvsagthet i språket om utdanning og
institusjoner for små barn.
Det er ikke vanskelig å finne igjen
disse uttrykkene i det norske språket.
«Tidlig innsats», «effektiv læring»,
«kvalitetssikring», «språkutvikling» og
«årsak – virkning» er alle uttrykk som
blir gjentatt og godkjent som selvfølge-
ligheter når det snakkes om barnehage
og andre institusjoner for barn.
Kronikkforfatteren er
BIRGITTE FJØRTOFT
), master i
førskolepedagogikk og pedagogisk leder i
Thor Olsen Barnehage i Oslo (privat foto).
Denne kronikken bygger på et foredrag forfat-
teren holdt på kveldsseminaret
Barnehage-
læreren: Deltaker eller tilskuer?
i Lærernes
hus i Oslo 23. januar i år.
52
|
første steg nr
2
|
2014
