vi observerte. Med to unntak var disse gudstje-
nestene lett gjenkjennelige som lutherske guds-
tjenester. Det ene unntaket gjaldt den ene guds-
tjenesten i skoletiden vi observerte i indre Oslo
øst. Denne gudstjenesten var utradisjonell både
i form og innhold. Her fremstod presten snarere
som leder av en elevforestilling enn som liturg i
tradisjonell forstand. Dette var samtidig den guds-
tjenesten som hadde prosentvis færrest deltagere
blant elevene. Dette skyldtes sannsynligvis at det
var denne skolen som hadde høyest andel elever
med innvandrerbakgrunn og tilhørighet i andre
religioner enn kristendommen. Samtidig var det
nettopp denne gudstjenesten som synliggjorde
elevmedvirkning på den mest involverende måten.
Dette gjaldt et ledd i gudstjenesten som besto i
at elever leste høyt en bønn de hadde forberedt
på forhånd, kombinert med lystenning. Også ved
én av de øvrige gudstjenestene var barna i den
grad aktive, at vi er tilbøyelige til å si at det var
de som hadde regien. De øvrige gudstjenestene
vi observerte, ga ikke et like direkte uttrykk for
religionsutøvelse – utover det at elevene deltok
i salmesang, lyttet til prestens preken og fulgte
med på liturgien. Ingen av julegudstjenestene
inkluderte trosbekjennelsen.
Det er vårt inntrykk at barnas deltagelse i
gudstjenesten baserte seg på foreldrenes aktive
påmelding. Vi er imidlertid ikke sikre på at dette
ble gjort alle steder. De som ikke deltok, fikk et
alternativt tilbud på skolen. På én av skolene ga
enkelte lærere uttrykk for at de ikke likte at guds-
tjenesten splittet elevflokken. Andelen elever som
deltok var utvilsomt høy, med unntak av skolen i
indre Oslo øst.
Det er kirken som arrangerer gudstjenester
I artikkelen «Ti år med KRL» (2008) kommer
representanter for Den norske kirke og kolleger
ved Høgskolen i Vestfold med en felles anbefaling
om fremgangsmåte i forbindelse med gudstjenes-
ter i skoletiden. Foranledningen var en debatt i
Tønsberg blad 22. desember 2005, der flere prester
argumenterte for å fortsette med gudstjenester
til jul. Steinar Moe og Geir Winje mente at disse
avisartiklene var lite problematiserende etter
deres syn. De laget derfor en sjekkliste som de
anbefalte rektor å legge til grunn, før beslutning
om deltagelse i eventuell gudstjeneste i skoletiden
ble tatt. Deres utgangspunkt var at det er rektor
på den enkelte skole som er ansvarlig for skolens
pedagogiske virksomhet.
Første punkt i sjekklisten slår fast at det er tros-
samfunn – og ikke skolen – som arrangerer guds-
tjenester og andre former for religionsutøvelse.
En gudstjeneste i skoletiden kan derfor ikke skje i
skolens regi, men elevene kan eventuelt inviteres.
Skal alle livssyn behandles likt, bør det – hvis elev-
ene inviteres til kristen gudstjeneste – også kunne
inviteres til kultiske handlinger i regi av andre
livssynssamfunn. Samtidig må de som ikke takker
«ja» til kirkens invitasjon, sikres et kvalitativt godt
alternativ for å unngå diskriminering. Siste punkt
på rektors sjekkliste slår fast at hvis en skal lage en
god avslutning på et semester eller skoleår, bør
alle elevene være med på markeringen. Et arran-
gement som ikke samler alle, bør derfor ikke være
det eneste. Uavhengig av våre kolleger i Vestfold
er vi i våre refleksjoner rundt disse utfordringene
kommet til mange av de samme konklusjonene.
Vi mener det er nødvendig å trekke opp en ty-
deligere grense mellom kirke og skole. Deltagelse
i en gudstjeneste er utøvelse av religion. Derfor
må det være kirken som inviterer skolens elever
til slik deltagelse. Av dette følger at det også må
være tydelig at det er kirken som har regien i slike
gudstjenester. Dette bør likevel ikke være til hin-
der for aktiv medvirkning fra skolens elever, men
det forutsetter at gudstjenestens form og innhold
er tilpasset de foresattes og skolens ønsker. Vi an-
befaler denne fremgangsmåten:
Invitasjon til gudstjeneste går fra kirken til
skolen (ved rektor), som tar stilling til denne og
sender den videre til elevenes foreldre og fore-
satte. Foreldre og foresatte som ønsker at barna
skal delta, gir skolen skriftlig beskjed om dette.
Foreldre og foresatte som ikke ønsker at barna
skal delta, behøver ikke å svare på invitasjonen.
Siden gudstjenesten foregår i skoletiden, må de
elever som ikke ønsker å delta, tilbys et fullgodt
alternativt opplegg. For elever under 15 år har
foreldre og foresatte den formelle myndighet
Bedre Skole nr. 2
■
2014
61
