eller gjerne
overtaling
. For at fortel-
lingen skal lykkes, må tilhørerne og
leserne gi avkall på sine reservasjoner.
De må la seg «overtale», for å snakke
skjervheimsk. Det er dette som ligger
i Coleridges berømte «suspension of
disbelief». Den eventuelle dialog og
kritikk må komme etterpå. Det dialo-
giske og antiautoritære i Skjervheims
pedagogikk kan derfor framstå som
anti-narrativt. Det berører også hans
forståelse av pedagogikk som filo-
sofi. Dialogpedagogikken kan altså
kritiseres fra en annen kant enn det
Fauskevåg gjør. Og det må sies enda
sterkere: det er i det ikke-dialogiske
og overtalende at den moralske dan-
nelsen i første rekke har sin plass. Vi
må heller ikke glemme at
muntligheten
sto ganske annerledes sterkt i denne
tradisjonen enn den gjorde senere, og
det nærmest utskjelte lærerforedraget
hadde i ikke liten grad form av fortel-
ling. Gjenoppdagelsen av muntlig-
heten er for øvrig også en av de mest
revolusjonerende nyvinninger som
er gjort de siste tiår (jf. Walter Ong,
Orality and Literacy
1982). I den sam-
menheng må vi heller ikke glemme at
litteraturlesning på skolen var i langt
større grad enn senere
høytlesning
.
Filosofi, pedagogikk og antifilosofi
I det sentrale essayet «Deltakar og
tilskodar» finnes dette avsnittet:
Platonismen har i høg grad vori
kulturskapande fordi den gav
grunnlag for så sterk tiltru til
fornufta. Ein kunne ha tillit til for-
nufta nettopp fordi ho var i stand
til å gjeva svar på dei eksistensielt
viktigaste problema, som slik Kier-
kegaard har sett det er dei etiske
og religiøse problema (Skjerv-
heim: Deltakar og tilskodar, 1976,
s. 61).
Avsnittet er innsiktsfullt og mot-
setningsfylt. Skal vi yte Skjervheim
rettferdighet, må vi først peke på at
utsagnet har et videre perspektiv enn
det har vært vanlig å tillegge ham. Ja,
det peker ut over Skjervheims egen
filosofi i det hele. Det skal godt gjøres
å finne nedslag i den fagpedagogiske
debatten som i noen vesentlig grad
utvikler synspunktet om at pedago-
gikken tar opp «dei eksistensielt vik-
tigaste problem», som altså er etiske
og religiøse. Det gjelder hans fagpe-
dagogiske disipler den gang, og i enda
høyere grad fagpedagogene nå. Men
det treffer utvilsomt noe sentralt ved
den tradisjonelle pedagogikken. Og i
den forstand kan vi si at pedagogikk
er filosofi. Men ikke filosofi med den
sterke tiltro til fornuften, i en linje fra
Platon over Descartes til Kant og kan-
skje videre helt fram til Husserl, som
siteres helt i begynnelsen av essayet.
At Skjervheim bringer inn Kierke-
gaard i denne sammenhengen er un-
derlig, for hans grunnleggende begrep
er ikke fornuften, men
lidenskapen
.
Kierkegaard kan derfor mobiliseres
mot
Skjervheim. Som nevnt over er da
heller ikke filosofiens rasjonalitet som
først og fremst har preget pedagogik-
ken gjennom to tusen fem hundre år,
men den bilderike og følelsesladete
tale, retorikken og diktningen. Reto-
rikken hadde verken Platon, Descartes
eller Kant noen sans for, for å si det
forsiktig, og dikterne ville Platon
jage ut av staten. Kant var ikke fullt
så brutal, han nøyde seg med å tildele
dikterne et reservat for seg, hvor de
kunne ha sin frihet, men ikke blande
seg inn i filosofenes drøfting av det
sanne og det gode.
Selv om man erkjenner at det
var retorikken som vant kampen
mot filosofien i pedagogikken, kan
betydningen av dette lett undervurde-
res i dag. Begrepet retorikk forstås på
forskjellige måter. Det kan brukes som
betegnelse på effektiv kommunika-
sjon, og da gjerne forførende og over-
talende. Det er slik Fauskevåg omtaler
moderne kommunikasjonsrådgivere,
og med god grunn. Skal vi få et grep
om retorikken slik den ble forstått av
dens egne tilhengere, må vi frigjøre
oss fra en framstilling som er preget
av motstanderne. Filosofene har fulgt
Platon slik Skjervheim gjorde, like til
våre dager, mens pedagogikken har
fulgt Gorgias, eller mer presist Isokra-
tes, til ca. 1800. Men dens arvtaker var
uten tvil skjønnlitteraturen, og det fikk
stor betydning, ikke minst i vårt land.
Retorikken i denne skikkelse er
ikke bare en kommunikasjonsform,
det er noe så radikalt som en art anti-
filosofi. I motsetning til filosofene
forutsetter ikke retorikerne at det i
tilværelsen finnes en skjult ontolo-
gisk struktur som det er filosofiens
og vitenskapenes oppgave å avdekke.
Det finnes ikke en sannhet bortenfor
språket, slik filosofene har forutsatt
siden Platons dager. Den danske idé-
historikeren Johannes Sløk har gitt en
meget instruktiv framstilling av dette i
innledningen til sin analyse av Platons
Gorgias
(
Oppg jøret mellom filosofi og
retorikk
1987).
Teori og praksis
Fauskevåg hevder at manipulasjon i
visse tilfeller kan være helt legitimt i
pedagogisk sammenheng. Han skil-
ler mellom for eksempel lesing og
moralsk danning. I det siste tilfellet
vil manipulasjon være illegitimt. Men
dette gir et for snevert perspektiv.
En ferdighet kan være middel til noe
annet, slik lesing er, men kan også
være mål i seg selv. Mesteparten av
89
Bedre Skole nr. 2
■
2014
