Da interessen for fortellingen
igjen ble vakt, er det karakteristisk
at fagpedagogene oppfattet dette
som noe nytt og tidligere lite brukt
i norsk skole. Det har nærmest vært
«underholdning, som avveksling i
skolehverdagen» (jf. lederartikkel
i Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr.
3/1999). Men med i disse «musiske»
fag, som det heter med en fornemt-
akademisk betegnelse, hører faktisk
noe så seriøst og sentralt som bibel-
historie, salmesang, skjønnlitteratur
(inkludert skuespill med fordelte
roller) og historiefaget som sådan.
Og utvider vi det «musiske» bildet,
må vi ikke glemme at skolen også har
hatt fag som sang og tegning! Med
andre ord, i det som blir betegnet som
«avveksling», befinner det seg ganske
mye, til og med selve nerven i skolens
dannelsesarbeid. Den akademiske
fagpedagogikken var blitt så gjen-
nomsyret av vitenskapelig-rasjonell
og analytisk mentalitet at den huma-
nistiske og pedagogiske tradisjonen
var blitt usynlig. Men det tok litt tid
før vi kom dit.
Skjervheim og tiden
Det sentrale essayet «Deltakar og
tilskodar» ble trykt i 1960. Det er
ikke helt uvesentlig å merke seg tids-
punktet, for det skjedde en betydelig
endring i norsk akademia rundt 1960.
Skjervheim ble raskt et sentralt navn
i fagpedagogikken, det vrimler av
referanser til ham i artikler og bøker
i flere tiår. Men de som, i likhet med
forfatteren av denne artikkel, i ho-
vedsak har vært virksomme i prak-
sisfeltet, vil neppe ha merket noen
tilsvarende innflytelse i sitt daglige
arbeid. Skjervheim var en del av en
frigjørings- og demokratiseringsten-
dens og motstand mot det som mer
eller mindre berettiget ble forstått
som autoritært. En slående kontrast
til Skjervheims tenkning danner
Hans-Georg Gadamers verk
Wahr-
heit und Methode
, som kom nettopp i
1960. Karakteristisk nok ser Gadamer
ikke ut til å ha hatt noen betydning
for Skjervheim, som ellers var meget
godt orientert i tysk åndsliv. Man skal
også lete lenge for å finne vesentlige
nedslag av Gadamer i fagpedagogisk
litteratur i vårt land. Gadamer var
modernitetskritiker, Skjervheimmå,
i likhet med de fleste fagpedagoger,
betraktes som modernist.
Gadamers bok har sommål å gjen-
vinne den humanistiske tradisjonen,
man kunne nesten si ved å bryte
igjennom den «sperringen» som
blant annet den kantianske filosofien
utgjør. Dette er også en gjenvinning
av noe folkelig som filosofene hadde
snudd ryggen til. Et karakteristisk
trekk er begrepet
common sense
,
den tenkningen som er felles for alle
normalt utrustede mennesker, både
leg og lærd. For Kant er dette en
nærmest vulgær tenkemåte som en
filosof skal holde seg for god for, for
Gadamer derimot et sentralt element
i humanismen. Det samme gjelder
retorikken, som Kant foraktet, og
litteraturen, som han nok satte høyt,
men som ikke hadde noe i tankens
verden å gjøre. Hvor radikal forskjel-
len er, ser vi kanskje tydeligst i Gada-
mers argumentasjon for å rehabilitere
tradisjon og autoritet, og han mente
til og med det var en legitim plass for
fordommer i all sannhetssøking.
I den praktiske pedagogikk i Norge
var tradisjonen fra den demokra-
tiske venstrebevegelsen fra slutten
av 1800-tallet fremdeles meget le-
vende etter annen verdenskrig. Den
var nokså fremmed for Skjervheim.
Rune Slagstad regner hammed rette,
sammen med Arne Næss og Jens
Arup Seip, til motstanden mot det
som Ernst Sars kalte «poetokratiet»
(
De nasjonale strateger
1998, s. 457). I
denne polemiske sammenheng om-
fattet «poetokratene» først og fremst
filologene, og blant dem gymnaslekto-
rer som var aktive i samfunnsdebatten.
1800-tallets historisk orienterte
fagforståelse var fremdeles levende i
1960. Men den stigende interessen for
filosofi, psykologi, sosiologi og andre
samfunnsfag var på et vis en reaksjon
mot den historiske orienteringen,
som også var en del av nasjonalbyg-
gingen. Oppgjøret med nazismen
spilte en viktig rolle, ikke minst for
Skjervheim og hans yngre fagfeller,
som var orientert mot Tyskland og
det intellektuelle oppgjøret der. Det
spilte også inn at nettopp i Tyskland
(og Østerrike) var det på denne tiden
vanlig å hevde at fortellingen var død
(Benjamin, Adorno, Musil). Et tredje
viktig moment var at fortellingen i
skjønnlitterær forstand ikke hadde
hatt den samme politiske betydning i
Tyskland som den hadde i Norge, fak-
tisk helt fra 1800-tallet, og særlig fra
ca. 1870, nettopp i «poetokratiets»
tid. Den nasjonale historieskrivning
i Sars’ og Kohts ånd ble rammet av
dette, det samme gjaldt den nasjonale
litterære kanon med Wergeland og
Bjørnson som hovedfigurer.
Fortelling og dialog
Det ligger i fortellingens vesen at det
ikke er noen dialog mellom forteller
og tilhører/leser. Den muntlige fortel-
leren står i et slags samspill med publi-
kum, men forholdet er ikke symme-
trisk, slik dialogen forutsetter. Fortel-
lingen skal
føre tilhørerne med seg
. Det
dreier seg om en form for forføring,
88
Bedre Skole nr. 2
■
2014
