Hans Skjervheim revisited
■
■
av
per
tore dalen
Debatten om Hans Skjervheims rolle i pedagogikken blir her ført videre. Det kan være et poeng å ikke
lese Skjervheim for mye på hans egne premisser. Faktisk kan konsekvensene av hans pedagogikk
vise seg å være helt andre enn han hva selv og hans tilhengere tenkte seg.
Filosofen Hans Skjervheim var fra ca.
1960 i over 40 år en av de mest omtalte
pedagogiske tenkere i Norge. I de se-
nere årene har han ikke vært like mye
påaktet. Odin Fauskevåg henter ham
fram igjen i en artikkel i
Bedre Skole
nr. 1/2014 («Skjervheim i dag») for å
vurdere hvilken aktuell betydning han
kan ha. Fauskevåg mener hans dia-
logpedagogikk kommer til kort fordi
Skjervheim overvurderer barns kog-
nitive og kunnskapsmessige ressurser.
Dessuten er han for unyansert i synet
på «overtaling» eller manipulasjon i
pedagogikken. Det er former for pe-
dagogisk manipulasjon som kan være
helt legitime, mens han støtter Skjerv-
heim når det gjelder manipulasjon på
det moralske området. Og det er sær-
lig her, i forsvaret for pedagogikk som
utvikling av det autonome moralske
subjekt, at han mener Skjervheims
fortsatte aktualitet ligger.
Det kan fremdeles gi utbytte å lese
Skjervheim, men det er tvilsomt om
det kan gjøres på hans egne premis-
ser slik Fauskevåg tross alt gjør. På
bakgrunn av kritikken de siste tiårene
mot den kantiansk pregede filosofien,
som også Skjervheim representerer,
kan han ikke leses like ureservert som
før. Fauskevågs kritikk blir etter min
mening for grunn. En av de viktigste
innvendinger vi kan reise mot Skjerv-
heim, er hans identifikasjon av filosofi
og pedagogikk (jf. denne forfatters
artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr.
2/2011), og i den forbindelse hans av-
visning av retorikken. Det siste kan ses
i sammenheng med at han er fremmed
for den såkalte språklige vendingen i
filosofien (jf. Nils Giljes og Harald Gri-
mens portrett i Skjervheim,
Filosofi
og dømmekraft
1992). Men det peker
ut over filosofien, for språk i den re-
toriske tradisjonen vil si det bilderike
og emosjonelt ladete språk. I nær til-
knytning til dette vil det være naturlig
å trekke inn den nyvakte interessen for
«narratologi», læren om
fortellingen
.
Dette kaster nytt lys over både skjønn-
litteraturen og historiefaget. Alle disse
elementene, retorikk, skjønnlitteratur
og historie, spilte en langt større rolle i
pedagogikken tradisjonelt enn de etter
hvert kom til å gjøre i Skjervheims
tid og fram til i dag. Den språklige
vending har av Hans Hauge også fått
betegnelsen «den retoriske vending»
og til og med «den litterære vending»
(
Den litterære vending
1995). Ettersom
alt dette, om ikke i streng forstand
retorikk, var helt sentralt i norsk
pedagogikk før 1960, og i praktisk
pedagogikk en god tid etter dette, er
det naturlig å se Skjervheim og det
betydelige fagpedagogiske selskap
som flokket seg rundt ham, som et
klart brudd. I det følgende vil det bli
argumentert for at dette bruddet også
fikk høyst utilsiktede konsekvenser.
Foto: Scanpix/Aftenpostens arkiv
87
Bedre Skole nr. 2
■
2014
